Kursen på den digitale valutaen Bitcoin raste mot slutten av uken, etter først å ha snust på «all-time-high»-noteringene fra desember 2017. Selv om kommentatorer påpeker at Bitcoin var overkjøpt og moden for en korreksjon, er det få som fremhever det åpenbare: kryptovalutaen er et rent spekulasjonsobjekt.
Figur 1 viser prisutviklingen for Bitcoin fra desember 2014 og frem til nå. Etter å ha fulgt mønsteret til en klassisk «spekulativ boble» frem til kollapsen tidlig i 2018, har kursen variert betydelig, før man fikk et nytt oppadgående byks fra september i år. Fordi store nivåforskjeller gjør det vanskelig å observere kortsiktig volatilitet, er tidsserien også fremstilt på logaritmisk form (se høyre akse). Denne illustrerer veksten. Som vist har det vært et mindre momentum bak den siste oppgangen. Dette ser man også ved å betrakte antall googlesøk for «bitcoin», som til tross for en viss økning, bare utgjør en liten andel av antallet fra forrige runde med toppnoteringer.
Kilder: Federal Reserve (FRED) og egne beregninger.
Det er umulig å fastslå en fundamental verdi for Bitcoin, fordi det ikke finnes noen underliggende kontantstrøm som dividende eller renter. Verdien er utelukkende en funksjon av andres forventninger til fremtidig prisutvikling. Derfor er slike kryptoinvesteringer et rent spekulasjonsobjekt. Nå kan man kanskje si at dette også kjennetegner tradisjonelle penger, men forskjellen er at disse har statsmyndighetene i ryggen. Norske kroner er tvunget betalingsmiddel i Norge, spesielt når det kommer til skatter og avgifter.
Mens Facebook skal forsøke å lansere sin digitale valuta Libra i januar neste år, har de fleste sentralbanker over noe tid utredet muligheten for å etablere elektroniske sentralbankpenger som skal være tilgjengelige for publikum – som et supplement til sedler og mynt. Her hjemme skal Norges Bank legge frem en statusrapport i 1.kvartal 2021. Slike løsninger vil kunne dra nytte av blokkjedeteknologi innenfor de rammene av stabilitet som kjennetegner eksisterende pengeenheter.
Ingen har så langt klart å komme opp med en allmenn akseptert forklaring på hvorfor Bitcoin eller noen av de andre tusenvis av kryptovalutaer som finnes på markedet, skulle få en dominerende rolle i samfunnet.
En valuta skal fylle rollen som betalingsmiddel, samt regne- og spareenhet. Dette forutsetter at verdien er forholdsvis stabil over tid. Noen ser på Bitcoin som «digitalt gull», men glemmer at gullstandarden brøt sammen på grunn av de deflatoriske mekanismene kryptovalutaer søker å kopiere. Man trenger en sentralbank som kan sikre et elastisk pengetilbud, slik at endringer i etterspørselen ikke fører til kraftig inflasjon eller deflasjon. Dette viste seg umulig under gullstandarden, der pengemengden vokste i takt med utvinningen av gull. Det samme skjer virtuelt ved Bitcoin (såkalt «mining»), der tilbudet av antall bitcoins er matematisk forhåndsdefinert og går mot et endelig tak på 21 millioner.
Figur 2 illustrerer prisnivået for en representativ handlekurv, slik denne er definert i den amerikanske konsumprisindeksen, målt i forhold til gull, Bitcoin og US dollar. (Fordi Bitcoin handles i dollar, er det enklest å ta utgangspunkt i amerikanske data). Mens det generelle prisnivået målt i dollar har økt forsiktig over tid, har levekostnadene målt mot gull eller Bitcoin variert betydelig. Til tross for en langvarig økning fra 1980 og frem til årtusenskiftet, har det vært en tendens til at prisnivået målt mot gull synker over tid. Prisnivået målt mot Bitcoin har rast siden 2015, mens de kortsiktige fluktuasjonene har vært store.
Det er ironisk at mange betrakter gull og Bitcoin som en sikring mot inflasjon, når prisnivået målt i disse enhetene har vært vesentlig mer ustabilt enn målt i tradisjonelle valutaer. Vestlige økonomier har hatt lav og stabil inflasjon gjennom flere tiår. Faktisk har det generelle prisnivået målt i gull variert 10 ganger mer enn målt i dollar, mens prisnivået målt i Bitcoin har variert 24 ganger mer. Siden tilbudet av Bitcoin er forhåndsdefinert, mens den fremtidige etterspørselen er ukjent, finnes det ingen mekanisme som sikrer den stabiliteten som kjennetegner velfungerende valutaer. Ønsker man å sikre seg mot inflasjon, tilbyr isteden store valutaer inflasjonsbeskyttende statsobligasjoner, mens futureshandel i valuta kan håndtere kursrisiko.
Samtidig er det grunn til å tro at kryptovalutaer i sin nåværende form heller ikke er et foretrukket betalingsmiddel i land som faktisk sliter med høy inflasjon. De siste tiårene har hyperinflasjon og monetært kaos ridd Venezuela som en mare. Til tross for dette, har forsøk på å innføre kryptovalutaer, inklusiv såkalte «stablecoins», feilet. Isteden har landet gjennomgått en «dollarisering» – der befolkningen foretrekker en pengeenhet de allerede har tillit til.