Den norske kronen har svekket seg kraftig gjennom fellesferien. Innlegget drøfter hva som kan ligge bak dette. Bør myndighetene revurdere penge- og valutapolitikken?
Fallet i kronekursen startet for alvor med at markedsaktørene senket renteforventningene. Når SSB den 10. juli slapp tall for KPI-veksten i juni, og disse kom inn lavere enn ventet, så man utslag i valutamarkedet. Forklaringen er nok at dette, alt annet likt, økte sannsynligheten for rentekutt fra Norges Bank noe tidligere enn det som lå inne i Pengepolitisk Rapport. En nedgang i rentedifferansen ovenfor utlandet gjør det mindre attraktivt å sitte på kronefordringer.
Indeks. Jan 2022-juli 2024. Kilde: Norges Bank
Vi har samtidig tilbakelagt kanskje den mest dramatiske måneden i amerikansk politikk i etterkrigstiden. Attentatforsøket på Trump i juli ga ikke bare geopolitisk usikkerhet, men økte sannsynligheten for en ny Trump-periode. Denne hadde allerede steget i kjølvannet av debatten mellom Trump og Biden i slutten av juni – som ble starten på prosessen som vil gjøre Harris til demokratenes kandidat.
Man har sett at investorene har solgt seg ut av små valutaer og søkt til større og mer likvide alternativer, som dollar og euro. Svakere resultater og børsfall for mange tech-selskaper i USA kan også ha bidratt til denne «risk-off» effekten. Et ytterligere forhold som kan ha påvirket kronekursen, er at råoljeprisene falt med rundt 5 dollar fatet i juli, på bekymring for lavere kinesisk oljeimport.
Endelig er markedet for norske kroner ikke av de største og likviditeten svekkes om sommeren, fordi handelsvolumene går ned. Dette betyr at alle nyheter som er relevante for kronen, kan forventes å få større kursutslag enn vanlig.
Forbigående svekkelse?
Trolig er kronefallet i sommer overdrevet, påvirket av forbigående «risk-off»-faktorer» og dårligere likviditet. Lavere renteforventninger og økt sannsynlighet for en ny Trump-periode kan imidlertid også ha mer varige effekter.
Trump vil innføre 10 prosent toll på alle importvarer til USA, med unntak av varer fra Kina, der han har sagt at 60 prosent straffetoll er for lite[1]. Når en så stor økonomi legger økte tollsatser på import, fører ikke dette bare til at prisene i USA øker, men også til en nedgang i verdensmarkedsprisene. Selv om USA ikke er blant Norges viktigste handelspartnere, kan andre økonomier, som EU, svare med å bygge egne tollmurer, og en slik handelskrig vil ramme små åpne økonomier som den norske. Dermed må kronekursen falle for å motvirke de negative effektene på handelsbalansen.
Hva med penge- og valutapolitikken?
Noen mener at Norges Bank bør sette opp styringsrenten mer, for å hindre en spiral av inflasjon, lønnsvekst og kronesvekkelse.
En svakere krone tilsier, alt annet likt, et høyere rentenivå. Selv om en økning i renteforskjellen ovenfor utlandet typisk vil styrke kronen, og denne «valutakurskanalen» er en del av pengepolitikkens virkemåte, er det ikke en forutsetning at kronen er rentesensitiv. Tvert imot vil inflasjonseffekten av en svakere krone i større grad måtte motvirkes av høyere rente, dersom kronen reagerer lite på rentedifferansen. Årsaken er at pengepolitikken skal sikre inflasjonsmålet, ikke løpende kronestabilisering.
Hvorvidt styringsrenten må settes videre opp fra dagens 4,5 prosent, vil avhenge av om kronen forblir svak, samt utviklingen i andre data som også påvirker utsiktene for ressursutnyttelse og inflasjon fremover.
Endelig er det de som mener at den svake kronen bør gi debatt om vi skal knytte kronen til euro, eller gå enda lenger: innføre euro i Norge.
Er fastkurs eller euro løsningen?
Etter at flere av fastkursregimene brøt sammen i Europa tidlig på 1990-tallet, er det ingen land som har gått fra inflasjonsmål til fast valutakurs. Knapt noe land har lykkes med tradisjonell fastkurspolitikk over tid, med unntak av Danmark, som er knyttet til euroen gjennom ERM-II systemet og har tviholdt på regimet gjennom mer enn 40 år[2].
Det har vist seg vanskelig å bruke valutaintervensjoner (kjøp og salg av kroner) for å stabilisere kronen når de internasjonale kapitalbevegelsene har blitt så store[3]. Dersom kronen skal holdes fast mot euro, må renten tilpasses den i euroområdet, med en differanse som gjenspeiler forventet endring i valutakursen. Sistnevnte kan tidvis kreve svært høye rentenivåer. Fordi et fastkursregime kan utsettes for spekulative angrep, kan slike rentebevegelser være frakoblet fra innenlandske konjunkturhensyn.
Når Danmark har lykkes med fastkurspolitikk, kan dette ha flere forklaringer. Et viktig element kan være at ERM-II systemet gjør Den Europeiske Sentralbanken forpliktet til å hjelpe danskene dersom systemet kommer under press. Selv om det ikke har vært nødvendig, gjør det noe med tilliten i markedet.
Innføring av euro i Norge krever EU-medlemskap og deltagelse i ERM-II systemet i en overgangsfase på to år uten devaluering.
Det er noen klare ulemper med fast valutakurs eller euro.
Pengepolitikken kan ikke påvirke det relative prisnivået ovenfor utlandet (realvalutakursen) over tid, kun om endringer kommer via nominell valutakurs eller inflasjonsdifferanse. Dersom vi trenger å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen, slik vi gjorde etter oljeprisfallet i 2014, må vi med fastkurs (eller euro) godta raske lønnskutt, eller en periode med høy arbeidsledighet for å gradvis lukke kostnadsgapet. Førstnevnte kan gi problemer for husholdninger, boligmarkedet og banker, når gjelden ikke er indeksert. Med flytende krone går tilpasningen forholdsvis smertefritt i valutamarkedet.
Norge vil ikke alltid være i samme konjunkturfase som et vektet snitt av eurolandene. Vi måtte derfor trolig gått bort fra handlingsregelen for bruk av oljepenger, og isteden brukt budsjettpolitikken til å stabilisere konjunkturene – siden renten måtte følge EU eller vært øremerket valutakursstabilisering[4]. Dette er lite hensiktsmessig når vi skal fase inn realavkastningen fra oljefondet. Dessuten antyder de norske erfaringene at politikerne i begrenset grad evner å stramme inn finanspolitikken i forkant av valg, selv om det er press i økonomien. Dermed må fordelene ved en stabil valutakurs avveies mot ulempene ved potensielt større ustabilitet i produksjon og sysselsetting.
[1] Faktisk har Trump også foreslått at all inntektsskatt i USA kan erstattes med tollinntekter, noe Paul Krugman har estimert ville kreve en gjennomsnittlig tollsats på mellom 133 og uendelig prosent, avhengig av priselastisitet.
[2] Før euroen var tyske mark anker i ERM-systemet.
[3] Norges Bank kan alltid selge kroner for å unngå kronestyrkelse, men støttekjøp for å styrke kronen vil tære på valutareservene, noe som kan stimulere til spillsituasjoner.
[4] En fast valutakurs ville gjort finanspolitikken litt mer effektiv i å påvirke samlet etterspørsel.