Innlegget drøfter den siste renteøkningen til Norges Bank, de nye signalene om koblingen mellom rentebanen og kronekursen, samt hva annet banken kan gjøre for å styrke kronen.
Norges Bank satte som ventet opp styringsrenten til 3,25 prosent. Det som har fått mest oppmerksomhet var nok at sentralbanken trakk en forsiktig strek i forhold til kronekursen. I pressemeldingen sto det at: «Dersom kronen holder seg svakere enn lagt til grunn [eller presset i økonomien vedvarer], kan det bli nødvendig med en høyere rente enn vi tidligere har sett for oss».
I forkant av rentemøte hadde kronekursen, målt ved den importveide kurvindeksen I-44, falt med rundt 4,5 prosent fra fremleggelsen av Pengepolitisk Rapport i mars. Det siste året har den effektive kronekursen svekket seg med over 15 prosent. Mens Norges Banks rentebane fra mars indikerer en rentetopp på nær 3,5 prosent, er det nå flere meglerhus som opererer med 3,75 til 4 prosent.
Kilde: Norges Bank
Den svake kronekursen gjør det vanskeligere for Norges Bank å nå inflasjonsmålet. Kjerneinflasjonen ligger over 6 prosent, samtidig som arbeidsmarkedet fortsatt er stramt og lønnsveksten øker. En svekket krone øker importprisene, stimulerer nettoeksporten, hvilket øker samlet etterspørsel og ressursnyttelsen i norsk økonomi, samt lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor.
Årsakene til at kronen er svak har betydning for inflasjonen. Hvis kronekursen dras ned av eksempelvis lavere oljepriser, vil inflasjonseffekten være mindre enn dersom en negativ rentedifferanse ligger bak.
Hva ligger bak kronekursfallet?
Noen fremhever at Norges Banks kjøp av valuta på vegne av oljefondet svekker kronen. Disse transaksjonene har imidlertid sitt motstykke i at oljeselskaper må selge valuta for å betale oljeskatter. Selv om dette ikke nødvendigvis sammenfaller i tid, kan sentralbankens kjøp av valuta neppe forklare den langsiktige trenden med svekket krone.
Norges Banks analyser i siste Pengepolitiske Rapport viser at den nominelle kronekursen er klart svakere enn det som er forenlig med anslag for likevektsnivået på realkronekursen (det relative prisnivået ovenfor utlandet målt i felles valuta). Denne vil avhenge av en rekke forhold i norsk økonomi, som utenlandsformuen, statsfinansene og produktivitetsveksten.
For å forklare den svake kronen, trekker Norges Bank frem at petroleumsprisene har falt det siste året, at større usikkerhet internasjonalt får investorer til å kreve større risikopremie for å sitte på kroner, samtidig som rentene ute har steget mer enn i Norge. I den offentlige debatten er det også de som hevder at uforutsigbarhet i bl.a. skattepolitikken har en negativ effekt på etterspørselen etter kroner. Det er imidlertid utfordrende å skille slike forhold i risikopremien fra globale drivere.
Et sentralt spørsmål for pengepolitikken er om svekkelsen av kronekursen kan speile svekket tillitt til inflasjonsmålet, slik Kai Leitemo peker på i et innlegg i finansavisen. Da vil en svakere krone kunne øke inflasjonen, slik at forventningene blir selvforsterkende. Norsk pengepolitikk fremstår ikke så stram som det ofte hevdes. Sentralbankens egne analyser viser at realrentegapet (avviket fra nøytral realrente, som stabiliserer produksjonsgapet over tid) først vil lukkes mot slutten av året.
Hva bør Norges Bank gjøre?
På pressekonferansen etter rentebeslutningen ville ikke sentralbanksjef Ida Wolden Bache si rett ut at Norges Bank ønsker en sterkere kronekurs – med henvisning til at kronen flyter fritt på valutamarkedet. Dette står i kontrast til Sveriges Riksbank, som har vært tydelig på at den svake svenskekronen er uforenelig med inflasjonsmålet.
Kronekursen avhenger av dagens og fremtidige rentedifferanser, og av forventet fremtidig kronekurs. En økning av rentenivået i forhold til utlandet vil gjøre det mer attraktivt å sitte på kroner. Dersom man legger vekt på at kronen må styrkes av hensyn til inflasjonsstyringen, kan man kommunisere dette og slik sett prøve å påvirke forventningene til fremtidig kronekurs.
Ved å være tydeligere på at kronen er for svak, kan man også vurdere støttekjøp av kroner som et supplement til renteendringer og justeringer av rentebanen. Selv om det er uvanlig at land med inflasjonsmål intervenerer i valutamarkedet, skjer det i spesielle situasjoner – der f.eks. valutaen endres mye på kort sikt uten noen åpenbar forklaring.
Ved å selge valuta (kjøpe kroner) kan Norges Bank altså signalisere at de ønsker en sterkere krone. Hvis dette sammenfaller med renteøkning, vil det kunne forsterke effekten, fordi man tillater intervensjonene å ha en likviditetseffekt. Endelig vil støttekjøp øke etterspørselen etter kroner direkte, noe som kan presse opp kursen (den såkalte porteføljeeffekten).
Konklusjon
Norges Bank har nå varslet at en krone som holder seg svakere enn forutsatt kan føre til flere renteøkninger. Men sentralbanksjefen ville ikke si direkte at Norges Bank ønsker en kronestyrkelse. Det gjør det også lite trolig med valutaintervensjoner. Dersom fallet i kronen truer tilliten til inflasjonsmålet, må Norges Bank uansett føre en strammere pengepolitikk. Sentralbankens fremste oppgave er å sikre pengeverdien. Og over tid er det en gjensidig sammenheng mellom kronens interne og eksterne verdi.