Etter mange år med svært lave renter, har disse steget klart. Kommer rentenivået mye ned igjen når inflasjonen faller tilbake, eller har vi lagt lavrenteæraen bak oss?
De nominelle rentene er de rentene vi ser på bankkontoer, lån og obligasjoner. Disse har vist en klart fallende trend på tvers av land siden midten av 1980-tallet. Det er flere forhold som kan forklare denne utviklingen.
Hvorfor har de nominelle rentene falt de siste tiårene?
En viktig årsak til fallet i de nominelle rentene er lavere inflasjon og inflasjonsforventninger. I mange land var inflasjonen høy og ustabil på 1970- og 80-tallet, noe som førte til høye nominelle renter. På 1990-tallet var det en global trend mot lavere inflasjon.
Nedgangen i inflasjonen skyldtes bl.a. dereguleringer og økt konkurranse i mange markeder, sterk vekst i verdenshandelen (særlig med Kina og andre fremvoksende økonomier), med tilhørende fall i importprisene, samt en bedre og mer troverdig pengepolitikk.
I mange land gikk man over til en politisk uavhengig sentralbank og innførte inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter hvert som sentralbankene fikk bedre kontroll over inflasjonen, fikk man også mer stabile inflasjonsforventninger.
En annen hovedforklaring er lavere realrenter. Dette er den nominelle renten justert for inflasjon. Realrenten påvirkes av sparetilbudet og etterspørselen etter investeringer. De siste tiårene har flere faktorer bidratt til økt sparing og redusert investeringsetterspørsel i verdensøkonomien. Noen viktige drivere har vært:
- Lavere produktivitetsvekst, som reduserer lønnsomheten og insentivene til å investere. Når forventningene til vekst i produksjon og inntekter faller, kan dette også bidra til økt sparing.
- Aldring av befolkningen (færre fødsler, lavere dødelighet og økt forventet levealder), samt pensjonsreformer i flere land, gjør at en større andel av befolkningen sparer mer. Lav vekst i arbeidsstyrken betyr også avdempet investeringsetterspørsel.
- Økte ulikheter, som gjør at mer av inntektene går til høyinntektsgrupper, bidrar også til en høyere sparerate.
- Sterk økonomisk vekst (særlig eksportdrevet) i asiatiske land, som typisk har høye sparerater, har bidratt til overskudd på driftsbalansen og tilføring av global likviditet.
En parallell forklaring er at dette har gitt økt etterspørsel etter sikre og likvide aktiva, som statsobligasjoner, hvilket presser prisene på disse opp, og dermed rentenivåene ned.
På lang sikt kan pengepolitikken primært påvirke inflasjonen og andre nominelle variabler. På kort og mellomlang sikt gjør prisstivhet at pengepolitikken også kan påvirke realrenter og realvalutakurs, og dermed bidra til å stabilisere produksjon og sysselsetting. Over tid må sentralbanken imidlertid tilpasse den nominelle styringsrenten til den nøytrale realrenten, som er det nivået som balanserer sparing og investeringer ved full sysselsetting – og dermed er forenlig med stabil inflasjon. Denne er bestemt av de strukturelle drivkreftene drøftet ovenfor og er utenfor pengepolitikkens kontroll.
Ifølge Norges Banks analyser har den nøytrale realrenten falt betydelig de siste tre tiårene, og ligger mellom -0,5 og + 0,5 prosent. Med en nøytral realrente nær null og et inflasjonsmål på 2 prosent, tilsier dette at en normal pengemarkedsrente i Norge bør ligge nær 2 prosent. Med et positivt påslag i pengemarkedet, bør styringsrenten ligge litt lavere.
Markerer de senere tids renteøkninger et brudd i denne trenden?
Når Norges Bank har økt styringsrenten til 3,75 prosent, og ventes å sette denne videre opp til 4,25 prosent frem mot september, skulle dette tilsi at pengepolitikken er kontraktiv. Dermed vil styringsrenten komme ned igjen når inflasjonen faller tilbake og presset i realøkonomien avtar.
I årene etter finanskrisen og frem til utgangen av pandemien var styringsrenten i Norge svært lav, og varierte mellom null og 2,5 prosent. Fra 2013 til 2021 var aldri styringsrenten høyere enn 1,5 prosent. Dette er noe lavere enn anslaget for et nøytralt nominelt rentenivå og tilsier at rentenivået vil være noe høyere de neste ti årene – gitt fravær av negative sjokk som gir behov for ekspansiv pengepolitikk.
Kilde: Norges Bank
Den nøytrale realrenten er imidlertid ikke direkte observerbar, varierer over tid og må derfor anslås på et rimelig usikkert grunnlag.
Noen forhold kan tenkes å bidra til at det normale rentenivået vil være høyere i årene fremover. For eksempel kan økt bruk av AI bidra til at produktivitetsveksten ta seg opp igjen. Det kan også bli mer offentlige investeringer i forsvar og klimaomstilling. Endelig kan perioden med høy inflasjon som vi nå ser, kombinert med klimaendringer og mindre globalisering, bidra til en ekstra risikopremie i rentenivået, for å sikre seg mot ny periode med uventet høy inflasjon.
Andre forhold kan tenkes å trekke i motsatt retning, som at aldringen av befolkningen fortsetter å øke sparingen i mange land.
Konklusjon
Nominelle renter utgjør summen av realrente og forventet inflasjon. Dersom det blir vanskeligere å holde inflasjonen nede i årene fremover, vil dette trekke opp de nominelle rentene. Det er stor usikkerhet rundt den nøytrale realrenten. Mye taler for at vi har lagt bak oss den lange perioden med nominelle styringsrenter nær nullstreken, som har preget mange land de siste femten årene. Rentenivået kan likevel forbli relativt lavt i et historisk perspektiv.