Et produktivitetsproblem

Norsk og internasjonal økonomi er inne i en lavkonjunktur. På lang sikt er det likevel trendveksten i reelt BNP som er det avgjørende for utviklingen i inntekter og konsummuligheter. De siste 15 årene har produktivitetsveksten vært lav. Dette innlegget drøfter mulige årsaker og konsekvenser.

På mange måter står verdensøkonomien ovenfor et teknologiproblem, i den forstand at man mangler effektive medisiner og en vaksine for å håndtere koronaviruset. Også når man ser lenger enn den pågående pandemien, er det teknologiske skranker for den økonomiske aktiviteten. Teknologiske fremskritt, dvs. vår evne til å omgjøre arbeidskraft og realkapital til varer og tjenester, er det viktigste bidraget til langsiktig økonomisk vekst. De siste årene har produktivitetsveksten falt i Norge og andre industriland.

Kort om trendvekst og produktivitet

I studier av økonomiske vekstprosesser er det naturlig å fokusere på produksjonskapasiteten i økonomien. Nobelprisvinner Robert Solows vekstmodell regnes ofte som kjernen i å forstå trendveksten i markedsøkonomier. Her deles den langsiktige veksten i produksjon inn i bidrag fra arbeidskraft, realkapital (fabrikker, maskiner etc.) og en restfaktor som gjerne kalles «total faktorproduktivitet» (TFP).

Det finnes ulike produktivitetsmål. Dette kan illustreres ved å ta utgangspunkt i makroproduktfunksjonen på intensiv form:

(1) y = Ak^α

der BNP per sysselsatt, y, kalles arbeidskraftproduktivitet, og avhenger av kapitalintensiteten k (mengden realkapital per sysselsatt), og total faktorproduktivitet, A. Kapitalens inntektsandel, α er positiv, men mindre enn 1.

Et kjennetegn ved rike industriland er at de har mye realkapital i forhold til sysselsettingen. Empiri viser likevel at forskjeller i kapitalintensitet bare delvis forklarer hvorfor arbeidskraftproduktiviteten er mye større enn i utviklingsland. Langsiktig økonomisk vekst drives særlig av økninger i TFP, dvs. forbedringer av teknologi og kunnskap.

Figur 1 viser vekst i norsk arbeidskraftproduktivitet og total faktorproduktivitet. Vekstratene gjelder markedsrettede næringer i Fastlands-Norge i perioden 1977-2019. Fordi produktivitetsveksten typisk er medsyklisk, illustreres trendene ved å beregne gjennomsnittlige vekstrater over perioder som strekker seg fra en konjunkturtopp til den neste. Som figuren viser, har både vekst i arbeidskraftproduktivitet og TFP vært klart lavere de siste 11 årene enn i de foregående tidsintervallene.

Avtagende utbytte fra teknologi?

Det kan virke paradoksalt at produktiviteten har økt såpass lite de siste årene, til tross for stort søkelys på fremveksten av kunstig intelligens, digitalisering og robotisering. Det kan være flere forklaringer på dette teknologiparadokset.

For det første kan produktivitetsstatistikken undervurderer veksten, spesielt i den digitale økonomien – der verdien av gratis apper og sosiale medier ikke fanges opp. For det andre kan man stå ovenfor avtagende utbytte fra teknologiske nyvinninger. Etter hvert som teknologinivået øker, blir det stadig vanskeligere å komme opp med virkelig banebrytende oppdagelser. Betrakter man f.eks. et moderne kjøkken, har det ikke skjedd så mye de siste 50 årene; sammenlignet med de enorme endringene fra 100 år tilbake. Et tredje forhold kan være at teknologiveksten primært påvirker lommer i økonomien, samtidig som stadig mer arbeidskraft allokeres til serviceyrker der effektiviseringspotensialet er begrenset. Endelig kan det være tidskrevende å reorganisere virksomheter for å dra full nytte av ny teknologi. Eksempelvis skulle det gå tre tiår før skiftet fra dampmaskiner til elektrisitet på slutten av 1800-tallet slo vesentlig ut i produktivitetsnivået for industrien.

Teknologieffekt på rentene

I en liten åpen økonomi som Norge vil realrentenivået på lang sikt være sterkt påvirket av internasjonale forhold. Det nøytrale realrenten balanserer sparetilbud og investeringsetterspørsel ved normal kapasitetsutnyttelse. Økt produktivitet gir større fremtidig inntekt, noe som vil få rasjonelle husholdninger til å redusere dagens sparing noe for å glatte ut forbruket over tid. I tillegg gir økt produktivitet flere lønnsomme prosjekter, slik at investeringsetterspørselen øker. Dermed vil realrenten presses opp for å balansere tilbud og etterspørsel etter kapital.

I likevekt vil realrenten (hvis man ignorerer risiko og kapitalslit) tilsvare grenseproduktiviteten fra realkapital. Denne kan utledes fra produktfunksjonen (1) og er gitt ved:

(2) r = αAk^α-1

Dermed vil teknologiske fremskritt, økt A, gi høyere realrentenivå, r. Som kjent har de risikofrie realrentenivåene kommet klart ned de siste årene, i takt med synkende produktivitetsvekst. I tillegg er renteforventningene på historisk lave nivåer. Med dagens prising i obligasjonsmarkedene er det ikke lett å se tegn til større vekstoptimisme for årene fremover.

Hva kan man gjøre?

Det er ingen enkle svar på hvordan man stimulerer produktivitetsveksten i rike land som allerede har ganske velfungerende «sosial infrastruktur» som privat eiendomsrett og stabile politiske institusjoner. Produktivitetsvekst handler delvis om utdanning og næringslivets insentiver til å satse på forskning og utvikling. Et annet sentralt spørsmål er konkurranse. Som drøftet tidligere kan fremveksten av multinasjonale selskaper og store teknologibedrifter ha bidratt til svakere konkurranse i produktmarkedene. Endelig indikerer forskning en positiv sammenheng mellom økonomisk vekst og internasjonal handel. I så måte trekker de siste års økende proteksjonisme også i negativ retning.