Lederne i den Europeiske Unionen (EU) ble tirsdag i forrige uke enige om en krisepakke på 750 milliarder euro for å hjelpe medlemslandene som er hardest rammet av koronapandemien. Det pandemiutløste tilbakeslaget har intensivert de kroniske problemene som skyldes at medlemslandene i eurosonen ikke oppfyller kriteriene for å dele valuta. Kan krisepakken gi nytt håp for Europa?
Når euroen ble innført i 1999 mistet medlemslandene mulighet til å føre egen pengepolitikk og de nominelle valutakursene ble låst for alltid. Problemet var bare at landene aldri oppfylte kriteriene for et «optimalt valutaområde». Ulik næringsstruktur og forskjellige konjunkturfaser krever justeringsmekanismer for å håndtere «asymmetriske sjokk».
I teorien kan dette løses ved høy grad av arbeidskraftmobilitet mellom landene og stor pris- og lønnsfleksibilitet. Anta at Finland opplever en stor eksportnedgang fordi Nokia får problemer, noe som fører til tilbakeslag i produksjon og sysselsetting (dette er ikke et tenkt eksempel). Tidligere kunne dette håndteres ved at marken falt på valutamarkedet, hvilket ville bedret landets kostnadsmessige konkurranseevne og stimulert nettoeksporten. Som euromedlem må landet isteden redusere det innenlandske kostnadsnivået. Dette kan oppnås ved et raskt fall i nominelle lønninger, men vil i så fall gi husholdninger med mye gjeld store problemer. Alternativt kan de arbeidsledige flytte til regioner med et strammere arbeidsmarked, som Tyskland. I praksis er dette lite realistisk, bl.a. som følge av kulturelle -og språkmessige barrierer. Dermed blir resultatet en langvarig høy arbeidsledighet med lav nominell lønnsvekst.
Mot fiskal føderasjon?
Et tredje alternativ er en mer koordinert finanspolitikk, slik at det kan overføres kjøpekraft fra land med press i økonomien (Tyskland) til land i lavkonjunktur (Finland). Allerede før euroen så dagens lys ble det stilt spørsmål ved om fellesvalutaen på lang sikt ville føre til et større sentralt EU-budsjett og en felles finanspolitikk på euronivå. Her sammenlignes ofte eurosonen med USA, der overføringer fra det føderale budsjettet bidrar til å motvirke effektene av konjunkturnedgang i enkeltstater. Frem til nå har det likevel vært liten vilje i medlemslandene til å gi avkall på nasjonal kontroll over skatter og offentlige utgifter. Også rommet for diskresjonær finanspolitikk i hvert land har vært begrenset av Stabilitets- og vekstpakten, med felles regler for underskudd på statsbudsjettet og offentlig gjeld.
Ubalanser i eurosonen
Som drøftet tidligere skapte innføringen euroen i seg selv et stort «asymmetrisk sjokk», der finanskapital strømmet til land som Portugal, Italia, Hellas og Spania. Dette presset opp kostnads- og gjeldsnivåene i disse landene. Sparemidlene kom fra land med overskudd på driftsbalansen, særlig Tyskland, som hadde fått en sterk konkurranseevne låst inn gjennom valutaunionen. Når kapitalstrømmene snudde, bidro dette til eurokrisen i 2011/12. Fortsatt har eurosonen store interne ubalanser i handel og kapitalstrømmer, og disse har økt i kjølvannet av koronapandemien.
Om krisepakken
EUs krisepakke er ment å stimulere økonomien og særlig hjelpe de landene som er hardest rammet av covid-19. Det såkalte gjenreisningsfondet utgjør 750 milliarder euro eller rundt 5 prosent av eurosonens BNP. Pakken skal lånefinansieres ved å utstedes felles EU obligasjoner. Midlene er fordelt på 390 milliarder euro i tilskudd til kriserammede land og 360 milliarder euro som lån med lav rente.
Krisepakken bidrar til at det overføres kjøpekraft til land som Italia og Spania, som er blant de hardest rammede av covid-19. Videre gjør størrelsen på gjenreisningsfondet at tiltakene har en klar makroeffekt. Endelig inneholder pakken et stort innslag av offentlige investeringer, hvilket er en effektiv måte å stimulere samlet etterspørsel når Den Europeiske Sentralbanken (ECB) har satt styringsrenten nær gulvet. I eurosonen har denne vært null eller lavere i åtte år.
Pakken er en del av EUs langtidsbudsjett for 2021-2027. Dette innebærer også at medlemslandenes «kontingent» økes, samt at EU får mulighet til å kreve inn visse typer skatter direkte, som f.eks. en avgift på ikke-resirkulerbar plast. Østerrike, Nederland, Danmark og Sverige kjempet imot at midler skulle deles ut som direkte støtte, og fikk derfor noe reduksjon i sine EU-bidrag som en del av budsjettavtalen.
Denne hjelpepakken er altså et steg i nødvendig retning, siden det er vanskelig å dele valuta og pengepolitikk uten å koordinere budsjettpolitikken. For medlemsland som ikke får netto støtte, vil det komme en positiv effekt gjennom økt eksport til Europa, hvis aktiviteten øker. Disse landene kunne riktignok oppnådd større stimulans gjennom innenlandske tiltak, men ville kanskje hatt sterkere realvalutakurser (dvs. svakere konkurranseevne) utenfor eurosonen. Dette er mindre relevant for Danmark og Sverige, som ikke har euro.
Gjenstående problemer
Fortsatt er det uavklarte forhold rundt endelige vedtak av pakken og gjennomføringen. Eksempelvis har Nederland fått satt som krav at støtte kan holdes tilbake hvis land ikke gjennomfører avtalte strukturelle reformer. Dette er åpenbart uheldig i en krisesituasjon. I tillegg antyder økonomisk teori at tiltak som stimulerer tilbudssiden, i en situasjon med nominell nullrente og høy arbeidsledighet, kan gi deflasjonspress gjennom økt slakk i økonomien, hvilket driver opp realrentene og forsterker tilbakeslaget, jf. «Paradox of toil».
Koronapandemien er ekstraordinær, men eurosonens underliggende problemer er kroniske. Så er spørsmålet om det samarbeidet man nå ser er starten på endringer som kan få eurosonen til å fungere bedre. Den tyske økonomiprofessoren og tidligere sjef for Ifo-instituttet Hans-Werner Sinn er pessimistisk: «Fixing it requires an open or real devaluation. But no one wants to talk about that. Instead, the EU’s strategy seems to be based on hope and prayer».