Når euroen ble innført som felles valuta i EU 1.januar 1999 var det velkjent at mange økonomer med kompetanse på området var motstandere av prosjektet. Eurosonen har aldri oppfylt kriteriene for et «optimalt valutaområde». Hvis EU ønsker å forhindre at Storbritannia skal bli siste land som forlater unionen, må feilkonstruksjonen rettes opp.
Det er et paradoks at det første landet til å forlate EU ikke har euro. Den felles valutaen utgjør nemlig den største trusselen for unionens fremtid.
Det finnes fordeler ved å ha en felles valuta: Dette dreier seg i hovedsak om økt handel som følge av reduserte transaksjonskostnader og eliminering av valutakursrisiko innenfor valutaunionen. Erfaringene tyder da også på at handelen mellom eurolandene har økt noe, hvilket må forventes å ha positive effekter på produktivitet og langsiktig levestandard. Disse gevinstene blir imidlertid små, sammenlignet med de store kostnadene det har å ikke kunne justere penge- og valutapolitikken i møte med asymmetriske sjokk. Utviklingen de siste årene illustrerer dette med all tydelighet.
Hovedproblemet med euroen er at landene ikke lenger kan føre en selvstendig pengepolitikk og ikke minst fraværet av valutakursen som en sjokkabsorberende mekanisme i økonomien. Hvis valutakursen ikke kan tilpasse seg økonomiske sjokk, må andre mekanismer spille en tilsvarende rolle. Teorien om «optimale valutaområder» beskrives de kriteriene som bør være på plass for at en evig fastlåst nominell valutakurs skal kunne fungere i praksis.
For at eurolandene skal ligne et «optimalt valutaområde» må de konjunkturmessig være noenlunde i samme fase og de økonomiske strukturene bør ikke avvike vesentlig over landegrensene. Dette vil redusere omfanget av «asymmetriske sjokk», dvs. lokaløkonomiske forstyrrelser. For å møte tilpasningen til slike sjokk, må priser og lønninger være fleksible (både opp og ned), det må være høy mobilitet av kapital og arbeidskraft over landegrensene og finanspolitikken må kanskje koordineres på et føderalt nivå. Med unntak av fri kapitalflyt, er ingen av disse kriteriene på plass innad i eurosonen. Det har kostet.
En oppgang- eller nedgangskonjunktur på tvers av eurosonen kan fint håndteres med felles valuta, siden denne møtes av pengepolitikken til Den Europeiske Sentralbanken (ESB). ESB retter pengepolitikken inn mot prisstabilitet i eurosonen, hvilket krever et kortsiktig rentenivå tilpasset et vektet snitt av medlemslandenes konjunktursituasjon. Hvis et land opplever stagnasjon, mens andre land opplever en boom, vil rentenivået bli for høyt i det landet som henger etter, hvilket vil forsterke lavkonjunkturen. Dette setter store krav til etterspørselsstimulans gjennom finanspolitikken, men EUs regler for budsjettunderskudd og offentlig gjeld kan begrense denne muligheten. Erfaringer viser at arbeidsledighet typisk går raskere opp enn ned, bl.a. fordi arbeidsledige kan miste arbeidstrening og kompetanse. Er et land i stadig utakt med eurosnittet, slik at pengepolitikken virker prosyklisk, vil arbeidsledigheten kunne få en stigende trend over tid.
Anta at et land opplever en boom i boligsektoren som følge av et lavt eurorentenivå, hvilket driver økonomien mot full sysselsetting og gir kraftig stigning i lønnsnivået relativt sett til de øvrige eurolandene. Etter noen år sprekker boblen. Dette gir ikke bare en kraftig økning i statsgjelden, fordi skatteinntektene faller og bankene må reddes som følge av tap på boliglån, men landet drar også med seg en svak konkurranseevne. Denne må korrigeres gjennom en relativ nedgang i lønnsnivået i forhold til gjennomsnittet i eurosonen. I praksis går imidlertid nominelle lønninger sjeldent ned, bl.a. fordi fagbevegelsene protesterer og arbeiderne blir demotivert og mindre effektive. (Dette er heller ikke ønskelig med tanke på at nominelle lønnskutt øker gjeldsgraden og forsterke problemene i banksektoren). Dermed blir det høy arbeidsledighet, som gir årevis med lønnsfrys. Sakte faller reallønningene, men kun fordi det er inflasjon i eurosonen. Og jo lavere inflasjonen i eurosonen er, jo flere år varer den høye arbeidsledigheten.
Nå er selvfølgelig ikke dette et tenkt eksempel, men en (forenklet) fremstilling av den faktiske situasjonen i Spania. Hadde eurosonen vært et optimalt valutaområde, ville ikke bare lønningene falt raskt, men arbeidsledige spanjoler ville valfartet til Tyskland for å jobbe. For den tapte generasjonen unge arbeidsledige i Spania er prisen for å inngå i eurosonen enorm. Selv om arbeidsledigheten har falt litt de siste årene, er den fortsatt på over 20 prosent.
Som en sammenligning kan man nevne Island, som oppleve en massiv finanskrise i 2008. Her falt det relative lønnsnivået med 25 prosent, fordi krona kollapset på valutamarkedet, hvilket ga en kraftig bedring i konkurranseevnen. I likhet med Spania steg ledigheten sterkt under krisen (dog ikke i nærheten like mye), men har siden falt tilbake til et lavt nivå. Nå er det selvfølgelig ikke kostnadsfritt å svekke valutaen så mye, siden kjøpekraften uthules, men poenget er at realvalutakursen uansett må tilpasses økonomiske sjokk. Hvis den nominelle valutakursen er låst, må nominelle lønninger justeres gjennom en «intern devaluering».
Så hvilke tiltak kan eurolandene iverksette for å få valutaunionen til å fungere bedre? Det naturlige svaret er å se til USA, som er et mer optimalt valutaområde. Selv om alle delstatene følger pengepolitikken til Federal Reserve og har dollaren som valuta, har landet andre justeringsmekanismer for å håndtere sjokk på delstatsnivå. Her bidrar felles språk og kultur til at folk i lang større grad flytter mellom delstatene i jakten på jobber. I tillegg bidrar det føderale budsjettet til at det overføres midler fra delstater med høy økonomisk aktivitet til stater med lavt aktivitetsnivå, bl.a. gjennom Social Security.
Det er ikke bare å fjerne de kulturelle og språkmessige barrierene for arbeidsflyt innad i eurosonen, men det må på plass overnasjonale budsjettordninger som gjør det mulig å overføre midler mellom landene. I tillegg er det grunn til å tro at det «optimale» inflasjonsmålet i eurosonen ligger høyere enn dagens «under, men nær 2 prosent». Dagens inflasjonsmål gjør det nærmest umulig å kutte reallønningene i møte med skift i likevektsnivået til landenes realvalutakurser. Med sterk politisk motstand mot finanspolitisk integrasjon og tyske inflasjonsfrykt (som har en historisk begrunnelse), er det vanskelig å se hvordan euroen skal kunne levere økonomisk stabilitet over tid. Det er den felles valutaen og ikke Brexit som er EUs største problem.