Innlegget drøfter utsiktene for et rentekutt i USA i september og hvordan presidentvalget kan påvirke amerikansk pengepolitikk.
For noen uker tilbake, på den årlige Jackson Hole konferansen, signaliserte USAs sentralbanksjef Jerome Powell at Federal Reserve (Fed) nå føler seg så sikker på at inflasjonen vil falle tilbake til 2 prosent, at de vil begynne å kutte styringsrenten.
De siste inflasjonstallene, der årsveksten i kjerne PCE-deflatoren avtok til 2,6 prosent i juli, har understøttet dette synet. Finansmarkedene priser inn et kutt på mellom 0,25 og 0,5 prosentpoeng på det neste møte i Federal Open Market Committee (FOMC) den 18.september.
Hvor stort kuttet blir er ennå usikkert, fordi flere datapunkter viser at veksten i amerikansk økonomi holder seg oppe. Ikke bare var BNP-veksten sterkere enn ventet i 2.kvartal, men privat konsum, som er den klart viktigste etterspørselskomponenten1, viste en sterk utvikling også i juli.
Arbeidsledigheten i USA er fortsatt lav i et historisk perspektiv, men har økt med nesten ett prosentpoeng siden tidlig i 2023, til 4,3 prosent.
Noen fremhever den såkalte Sahm Rule, som sier at USA vil gå inn i resesjon når tre-måneders bevegelig gjennomsnitt av arbeidsledigheten har økt med minst 0,5 prosentpoeng fra bunnpunktet. Den forsiktige økningen i arbeidsledigheten har imidlertid ikke vært drevet av færre jobber, men en vekst i arbeidsstyrken, kombinert med færre ansettelser enn tidligere. Sysselsettingsveksten har likevel bremset, og antall ledige stillinger har kommet ned fra de høye nivåene i kjølvannet av pandemien.
Hva skjedde med fokus på gjennomsnittsinflasjon?
Amerikansk pengepolitikk skal sikre prisstabilitet og full sysselsetting. Et interessant aspekt ved regimet, er at Fed i 2020 gikk over til at inflasjonsmålet på 2 prosent skulle gjelde som et gjennomsnitt over tid2.
På dette tidspunktet hadde prisveksten lenge vært lavere enn 2 prosent og styringsrenten var nær sin nedre nominelle grense. Tanken var at for lav inflasjon skulle gi forventing om en midlertidig overskyting av inflasjonsmålet , noe som igjen kunne senke realrenten og stimulere samlet etterspørsel. I dagens situasjon, der man er på vei ut av en høyinflasjonsperiode, skulle en symeterisk tilnærming tilsi at Fed holdt rentene oppe lenge, for å presse inflasjonen under 2 prosent.
Nå er det gode grunner til at Fed ikke har en slik politikkrespons – altså forsøker å lukke positive avvik fra en trendvekst i prisnivået. For veldig lav inflasjon, og spesielt nedgangstider med deflasjon, kan sende økonomien inn i en negativ selvforsterkende spiral, der arbeidsledigheten blir høy.
Fed og den politiske situasjonen
Det neste rentemøte i USA er det siste før amerikanerne går til valgurnene den 5. november. Fed er en politisk uavhengig sentralbank, og det lite som tyder på at pengepolitikken historisk har blitt særlig påvirket av forestående presidentvalg. I dag er Fed dessuten langt mer transparent enn tidligere, noe som gjør det vanskelig å ta politiske hensyn.
Det kan derimot ha betydning for pengepolitikken fremover om Trump eller Harris blir president. Trolig vil en ny Trump-periode gjøre det vanskeligere å holde inflasjonen i sjakk. Ikke bare tror Trump at skattekutt er selvfinansierende, men han vil øke tollsatsene og føre en innvandringspolitikk som kan redusere tilgangen på noen typer arbeidskraft. I tillegg er det en risiko for at Trump vil prøve å utfordre Feds uavhengighet – for å sikre et lavt rentenivå.
Det er FOMC som bestemmer utformingen av pengepolitikken i USA. Denne består av syv medlemmer fra Federal Reserves styre, hvorav ett medlem skal erstattes i 2026 og ett i 2028. De andre styremedlemmene sine perioder utløper mellom 2030 og 2038. Videre består FOMC av fem «delstatssentralbanksjefer», som er en rullerende ordning, med unntak av sjefen for New-York Fed, som er fast medlem og nestleder av FOMC.
I praksis kan styremedlemmer trekke seg før perioden, slik at presidenten kan utnevne nye. Men selv om disse ikke skulle være uavhengige fagpersoner, og godkjennes av kongressen, er det lite trolig at dette kan vippe flertallet i FOMC. (Om Powell ikke skulle bli gjenoppnevnt som Fed-sjef når hans perioden utløper i 2026, kan han velge å fortsette som styremedlem frem til 2028).
Det betyr ikke at en konflikt mellom Fed og Trump ikke kan skape uro i finansmarkedene og gjøre det vanskeligere å forankre inflasjonsforventningene – der sistnevnte kan gi en oppgang i de lange markedsrentene.