USA stanger i gjeldstaket. Hvis ikke den amerikanske Kongressen vedtar å heve landets maksgrense for statsgjeld innen utgangen av september, kan de negative utslagene i finansmarkedene bli betydelige.
USA er et av få land i verden som har en øvre grense for opptak av statsgjeld. Nå er denne ikke endelig, men blir gradvis hevet av Kongressen etter hvert som gjelden vokser over tid. Gjeldstakordningen stammer fra første verdenskrig, og var ment å myke opp et rigid regelverk – der Kongressen måtte involveres direkte hver gang nye lån skulle utstedes. Problemet med ordningen er at den ikke fyller noen annen rolle enn å åpne opp for et politisk spill med påfølgende usikkerhet i finansmarkedene og blant allmenheten.
Hvis Kongressen ikke hever gjeldstaket, betyr dette at finansdepartementet ikke kan utstede flere statsobligasjoner for å finansiere offentlige utgifter. Et mislighold av statsgjelden vil først oppstå når renter og avdrag ikke blir betalt til forfall. Gjennom kutt i offentlig virksomhet er det mulig å betjene renter på lånene, samt å håndtere løpende låneforfall gjennom rullering (nye låneopptak for å erstatte de som forfaller). I 2013 førte en politisk trenering rundt hevingen av gjeldstaket til at flere hundre tusen offentlige ansette i USA ble permittert. Dette vil selvfølgelig ha store negative konsekvenser for mange amerikanere og den makroøkonomiske utviklingen. Alternativet kan være enda verre. Hvis USA misligholder sine gjeldsforpliktelser, kan dette i verste fall føre til en internasjonal finanskrise.
Usikre tider
Ingen vet med sikkerhet hva som vil skje hvis USA misligholder betalinger på renter og avdrag. Paul Krugman sier det slik: «In a way, the dollar is to other moneys as money is to other assets, and US dollar debt is the form in which dollars are held with ultimate safety».Trolig vil utslagene i finansmarkedene avhenge av om investorene oppfatter situasjonen som et engangstilfelle eller et signal om et dysfunksjonelt politisk system. Dollaren kan falle og statslånsrentene stige, noe som vil påvirke alle andre markeder og land. Det er imidlertid ingen økonomiske grunner til at USA skulle misligholde sine gjeldsforpliktelser.
I årene etter finanskrisen kjøpte Federal Reserve store mengder statsobligasjoner gjennom såkalte kvantitative lettelser. Dette var ukonvensjonelle pengepolitiske tiltak som var ment å stimulere økonomien og holde inflasjonsforventningene oppe, i en situasjon der realøkonomien var svak og styringsrenten hadde nådd sin «nedre grense». De siste årene har amerikansk økonomi gått gjennom et betydelig oppsving. Federal Reserve har hevet styringsrenten i fire trinn siden desember 2015, og har samtidig varslet at den planlegger å begynne prosessen å krympe størrelsen på sin balanse innen utgangen av året. Å ikke heve gjeldstaket kan sette konjunkturoppgangen i fare. Samtidig betyr sentralbankens store balanse at staten gjennom Federal Reserve er indirekte eier av betydelig statsgjeld. Dette gir faktisk myndighetene et visst handlerom hvis hevingen av gjeldstaket skulle trekke ut i tid.
Statens budsjettskranke
For å forstå problemstillingen, kan det være nyttig å ta et nærmere blikk på den amerikanske staten sin budsjettbetingelse. Denne er vist i uttrykk (1). Staten trenger inntekter på tidspunkt t for å finansiere offentlige utgifter, Gt, og rentebetalinger på utestående gjeld, it-1*BTt-1. Disse inntektene består av skatter, Tt pluss utstedelse av ny gjeld, BTt – BTt-1, pluss et eventuelt overskudd fra sentralbanken, RCBt
(1) Gt + it-1*BTt-1 = Tt + BTt – BTt-1 + RCBt
Sentralbanken, som i USA er Federal Reserve, har også en budsjettbetingelse. Denne er vist i uttrykk (2). Sentralbankens kjøp av offentlig gjeld, BMt – BMt-1 og overføringer til statskassen, RCBt tilsvarer sentralbankens renteinntekter på sin beholdning av statsgjeld it-1* BMt-1 og endringer i basispengemengden, Ht – Ht-1 (som reguleres gjennom «seddelpressen»).
(2) BMt – BMt-1 + RCBt = it-1* BMt-1 + Ht – Ht-1
Ved å definere mengden statsgjeld holdt i privat sektor som de statsobligasjonene som ikke eies av sentralbanken, B = BT – BM, kan den amerikanske statens samlede budsjettbetingelse (dvs. når man ser finansdepartementet og sentralbanken under ett) skrives som:
(3) Gt + it-1*Bt-1 = Tt + Bt – Bt-1 + Ht – Ht-1
Det er bare gjeld som eies av privat sektor som påfører statskassen en rentebelastning. Det fremkommer videre at staten har tre mulige finansieringskilder til offentlige utgifter og renter på statsgjelden: skatteinntekter, T, utstedelse av nye lån til privat sektor, B, eller å trykke penger, H. Ligning (3) illustrerer at staten i USA kan misligholde (eller slette) deler av sin statsgjeld uten at dette påfører privat sektor økonomiske tap. Dette er gjeld staten skylder seg selv gjennom sentralbanken.
Hvis investorene tror at USA vil misligholde sin statsgjeld, og dermed begynner å dumpe statsobligasjoner, kan sentralbanken holde rentenivået nede gjennom å kjøpe opp statsobligasjoner (les: trykke penger). En slik monetarisering av statsgjelden kan selvfølgelig være inflasjonsdrivende på lang sikt – noe som er et hovedargument for å ha en politisk uavhengig sentralbank. Federal Reserve er uavhengig, så dens handlemønster vil ha til hensikt å stabilisere finansmarkedene – ikke finansiere budsjettunderskuddet.
Når alt kommer til alt vil politikerne i Kongressen trolig vedta å oppjustere gjeldstaket. Alternativet kan bli en økonomisk krise som slår tilbake på dem selv. Likevel virker den politiske situasjonen i USA såpass kaotisk og vanskelig at hevingen av gjeldstaket kan trekke ut i siste stund – eller enda lenger. Dette kan i så fall gi en periode med betydelig volatilitet i verdens finansmarkeder.
Konklusjonen fra et tidligere innlegg står ved lag: «Det er all grunn til å heve gjeldstaket – eller avskaffe hele ordninger. Det gir ingen mening at Kongressen i USA må godkjenne låneopptak som følger av de skattene og offentlige utgifter de samme politikerne allerede har vedtatt».