Oljefondet er i dag langt større og driver mer omfattende virksomhet enn man så for seg når forvaltningen ble delegert til Norges Bank. Prosessen rundt ansettelsen av ny sjef for fondet har skapt politisk uro som kan bidra til å svekke oppfatningen av Norges Banks uavhengighet. Er det på tide at oljefondet blir en separat institusjon?
Når oljefondet ble vedtatt i 1990 var det fortsatt uklart om det faktisk ville bli foretatt innskudd. Fondets første overføring av kapital fra Finansdepartementet kom i 1996 og ble utelukkende investert i utenlandske statsobligasjoner. Norges Bank hadde, som sentralbank, erfaring med å forvalte landets valutareserver. Året etter vedtok Stortinget at deler av kapitalen også skulle investeres i aksjer. Dette var bakgrunnen for at Norges Bank Investment Management (NBIM), en avdeling i banken for å forvalte fondet på vegne av Finansdepartementet, så dagens lys.
Nå i 2020 er oljefondet verdens største statlige investeringsfond på over 10.300 milliarder kroner, med kontorer i Oslo, London, New York, Singapore og Shanghai. Mens det fortsatt investeres i obligasjoner og noe i eiendom, er størsteparten av kapitalen spredd i aksjer i over 9200 selskaper i 74 land.
Tangen-saken
Nicolai Tangens erfaring som hedgefondforvalter har relevans for å lede et stort internasjonalt forvaltningsmiljø som NBIM. Likevel har enkelte stilt spørsmål ved om Tangen ønsker å vri oljefondet mot mer aktiv forvaltning. Andre fremhever at Statens Pensjonsfond Utland er underlagt strenge retningslinjer fra Finansdepartementet. Disse sikrer at fondet primært driver indeksforvaltning, samtidig som hundrevis av selskaper er utelatt fra referanseindeksen av etiske eller politiske hensyn.
Kjernen i kontroversen som har oppstått er likevel eierskapet i Ako Capital og mulige interessekonflikter dette kan frembringe. Norges Bank viser til at det er etablert et avtaleverk som reduserer Tangens eierandel og overlater stemmerett og investeringer til uavhengige tredjeparter («blind trust»). Representantskapet, som er Stortingets tilsynsorgan, mener dette ikke er nok. Andre igjen viser til at man i praksis aldri kan eliminere risikoen for interessekonflikter fullstendig. Fredag stilte en samlet finanskomite på Stortinget seg bak en formulering om at lederen for oljefondet ikke kan ha «eierskap eller interesser som skaper eller kan fremstå å skape interessekonflikter». Norges Banks hovedstyre skal drøfte saken på et møte mandag.
Norges Banks uavhengighet
Norges Banks uavhengighet, som har blitt formalisert i den nye sentralbankloven, har fått mye oppmerksomhet i denne prosessen. Det har vært uklart om politikerne kan blande seg inn i ansettelsen. Fredag konkluderte lovavdelingen i Justisdepartementet med at finansdepartmentent delvis kan instruere Norges Bank i slike spørsmål.
Sentralbankens viktigste oppgave er å opprettholde kronens verdi. Selv om det fra et teoretisk perspektiv kun er pengepolitikken som må beskyttes gjennom en uavhengig sentralbank, er spørsmålet hvordan Tangen-prosessen kan oppfattes i praksis. Til tross for at Norges Bank står fritt i rentesettingen, er det ikke gitt at allmenheten og internasjonale investorer er klar over dette skillet. På samme måte som politikerne mener at Tangens eierandeler kan «fremstå å skape interessekonflikter», kan en instruks av Norges Bank, eller et så sterkt press på hovedstyre at det trekker seg, bidra til å skape tvil om bankens selvstendige stilling.
Historisk har det vært en klar sammenheng mellom sentralbankuavhengighet og det gjennomsnittlige inflasjonsnivået i et land. Etter en periode med høy og variabel inflasjon på 1970- og 80- tallet, fikk de fleste sentralbanker en mer uavhengig stilling. Dette anses å være en medvirkende årsak til at inflasjonen de siste tiårene har vært så lav at ingen tenker særlig over den i det daglige.
Hvis det skulle skapes et inntrykk av at Norges Bank ikke står fritt, kan tilliten til pengepolitikken svekkes – kanskje særlig i valutamarkedene der dette er en internasjonal standard. Ta for eksempel dagens situasjon. Etter koronakrisen har kjerneinflasjonen økt til klart over målet på 2 prosent, samtidig som arbeidsledigheten er høy i norsk sammenheng. Fordi det er tillit til inflasjonsmålet, kan Norges Bank bruke tid på å bringe prisveksten ned igjen. Dermed unngår man en høyere arbeidsledighet på kort sikt. Skulle denne tilliten briste, måtte Norges Bank legge større vekt på det løpende prisnivået, noe som ville gitt økte lånekostnader i en krisesituasjon. Og selv om valutamarkedet skulle beholde fatningen, bidrar Tangen- prosessen til at ledelsen i Norges Bank må nedprioritere håndteringen av koronakrisen.
På tide å løsrive oljefondet?
Går man inn på Norges Banks hjemmeside kan man lese at: «Norges Bank er sentralbanken i Norge og skal sikre prisstabilitet, finansiell stabilitet og merverdi i kapitalforvaltningen». Sistnevnte er ingen naturlig oppgave for en sentralbank.
Det oljefondet vi har i dag er langt større enn man kunne forestille seg ved etableringen. For å diversifisere risiko investeres det i aksjer, rentepapirer og eiendom i utenlandske markeder. Samtidig er det en rekke politiske spørsmål knyttet til fondet. I 2017 la Gjedrem-utvalget frem forslag til ny sentralbanklov. Her ble det foreslått å lovfeste Norges Banks uavhengighet og skille oljefondet fra sentralbanken. Det siste ble det ikke noe av, men kanskje bør man revurdere om det er hensiktsmessig å la Norges Bank gape over for mye.