Donald Trump vil sette Amerika først, men også i andre land er det økende politisk oppslutning om partier som vil føre en mer proteksjonistisk politikk. I en verdensøkonomi som er mer integrert enn noen gang, med multinasjonale selskaper og globale verdikjeder, vil en slik utvikling føre til lavere økonomisk vekst og dyrere varer.
Donald Trump sin tale etter presidentinnsettelsen på fredag var basert på slagordet Amerika først. Kjøp av amerikanske varer og vareproduksjon i USA er det nye idealet. Mange uttrykker bekymring for mer proteksjonisme, altså en politikk der land søker å begrense handel i et forsøk på å beskytte innenlandske næringer fra utenlandsk konkurranse.
De politiske strømningene man ser i USA og enkelte europeiske land er delvis en motreaksjon på at globalisering og ny teknologi fører til endringer i arbeidslivet. Riktignok har det foregått en handelsliberalisering gjennom mange tiår, men økt handel mellom relativt like land krever ikke de samme endringer i næringsstruktur og relative lønninger som den globaliseringen som for alvor har skutt fart siden årtusenskifte.
Økt konkurranse fra land med mye arbeidskraft, som for eksempel Kina, vil nødvendigvis føre til en omstilling fra arbeidskraftintensiv produksjon til kapitalintensiv produksjon. Dette krever at lønningene for de som bare har arbeidskraft å tilby går ned, mens inntektene til de som har mye humankapital (dvs. høy utdannelse) og realkapital går opp. Selv om globalisering fører til aggregerte velferdsgevinster, i form av billigere varer og mer effektivitet, er det ingen mekanismer som automatisk sikrer at disse inntektsøkningene fordeles på en måte som oppfattes rettferdig. Problemet i USA er ikke at folk mangler jobber, men at reallønningene for middelklassen har stått stille siden 1990-tallet. Globalisering krever politisk satsning på høyere utdanning og tiltak som kan kompensere taperne.
Internasjonal handel bidrar også til spredning av ny teknologi over landegrensene. Digitalisering og robotisering forenkler mange oppgaver, men skaper bekymring blant noen yrkesgrupper, samt stigende inntektsforskjeller. Tidligere innlegg har drøftet hvordan fremveksten av delingsøkonomi kan føre til at eierne av de teknologiske plattformene skaffer seg monopolprofitt gjennom nettverkseffekter. Trolig er det mindre politisk press for å stanse teknologiske fremskritt enn å hindre internasjonal handel, men i realiteten henger dette sammen. Begge utviklingstrekk krever samme politikkrespons for å spre samfunnsgevinstene.
Informasjonsteknologi bidrar til at verdensøkonomien er mer integrert enn noen gang. Stadig flere bestiller varer fra utlandet over internett. Varer og tjenester blir i økende grad produsert gjennom globale verdikjeder. Mange små og mellomstore bedrifter satser innen nisjeområder der de eksporterer varer til større internasjonale selskaper. En vare kan bestå av komponenter som har vært innom både Europa, USA og Asia. Faktisk består en betydelig andel av verdenshandelen av innsatsvarer. Produksjonssammensetningen speiler hvor produksjonsfaktorer og kompetanse kan tilbys til mest konkurransedyktige priser. Ifølge OECD havner omtrent 1/3 av et lands import opp som innsatsfaktorer i eksportindustrien. Dette innebærer at det å legge tollsatser på et lands importvarer også betyr skattlegging av landets eksportvarer.
Internasjonal handel gir gevinster for samfunnet som helhet, men også tilpasningskostnader. Noen næringer ekspanderer, mens andre nedskalerer eller flytter ut. Arbeidsmarkedspolitikk og investeringer i forskning og utdanning vil dempe disse kostnadene. Det kan også bli nødvendig å kompensere enkeltgrupper økonomisk. I en global økonomi er mer proteksjonisme i form av handelshindringer og tollmurer uegnet til å møte disse utfordringene. Dette vil bare gi dyrere varer og lavere økonomisk vekst.