En omlegging av skattesystemet i grønn retning har igjen dukket opp i den politiske debatten. Dette innlegget ser nærmere på hvordan miljøavgifter kan bidra til et mer velfungerende skattesystem. Siden man i utgangspunktet får mindre av det man skattlegger, kan det være velferdsgevinster knyttet til å vri skattetrykket i en økonomi fra arbeid og kapital over til forurensing.
Finansminister Siv Jensen og Venstre-leder Trine Skei Grande skal ifølge NRK på studietur til delstaten British Columbia i Canada for å lære hvordan et grønt skatteskifte kan fungerer i praksis. Forurensing er et klassisk eksempel på negative «eksterne virkninger» fra økonomisk aktivitet, som gir feiltilpasninger og velferdstap i en uregulert markedsøkonomi. Miljøgoder som luft, vann og friluftsliv mangler i utgangspunktet priser. Prinsippet om at «forurenseren skal betale» innebærer at man setter en prislapp på miljøet, i from av miljøavgifter eller handel med utslippskvoter, og lar markedsmekanismen få virke. I et tidligere innlegg (link her) ble det argumentert for at markedsbaserte tiltak som reduserer menneskeskapte klimautslipp, ikke trenger å ha store negative effekter på den økonomiske veksten.
Allerede i 1920 foreslo den engelske økonomen A. C. Pigou avgifter på produksjon som ga eksterne sosiale kostnader. Miljøavgifter kalles derfor ofte «Pigou-skatter». Miljøavgiftenes primære rolle er ikke å skaffe staten inntekter, men å styre ressursallokeringen i økonomien. Inntektene fra miljøavgifter gjør det mulig å redusere andre skatter og avgifter, slik at den totale skattebyrden er uforandret. Mange tilhengere av grønne skatter argumenterer for at det finnes en potensiell dobbelgevinst knyttet til en omlegging av skattesystemet – i form av mindre forurensing og reduserte vridningseffekter fra andre skatter og avgifter.
De fleste skatter og avgifter påfører økonomien et effektivitetstap, hvilket har opphav i at aktørene tilpasser seg på en måte de ikke ville gjort i en verden uten skatter. I en velferdsstat med høye offentlige utgifter er vridningseffektene spesielt store i arbeidsmarkedet, fordi mye av skattetrykket legges på arbeid og privat konsum. Dette har negative effekter på individenes arbeidstilbud og pensjonsalder (fritid blir billigere enn verdien for samfunnet skulle tilsi), men fører også til at det utføres mer reprasjonstjenester i egen regi. Lavere marginalskatter på arbeidsinntekt kan dermed ha langsiktige positive effekter på sysselsettingen og gi mindre sløsing med arbeidskraftressursene.
Eksistensen av en dobbelgevinst ved bruk av miljøavgifter skal samtidig ikke overvurderes. I en ekstrem situasjon der avgiften settes så høyt at utslippene fullstendig opphører, vil det heller ikke komme inn avgiftsinntekter, og dermed blir det ikke mulig å realisere andre gevinster enn de knyttet til et renere miljø. I praksis er det sjeldent optimalt å sette avgiften så høyt, men jo mer utslippene reduseres, jo mindre blir grunnlaget for å redusere andre skatter og avgifter.
Noen vil kanskje argumentere for at økte inntekter fra miljøavgifter bør øremerkes andre miljøtiltak, for eksempel offentlige investeringer i kollektivsektoren eller renseanlegg. Det er imidlertid sannsynlig at dette vil føre til ressurssløsing. Offentlige investeringer bør rangeres etter nåverdi, der man tar hensyn til gevinster og kostnader i ved forstand. Prosjekter som ikke er prioritert innenfor de eksisterende rammene på statsbudsjettet, som blant annet bør avhenge av den aktuelle konjunktursituasjonen, har enten ikke høy nok verdi eller så er det noe galt med prioriteringene. Derimot bør det være et mål at finansieringen av de offentlige utgiftene skjer med så små velferdstap som mulig. En omlegging av skattesystemet i retning av økte miljøavgifter og lavere skattesatser på arbeid og kapital kan gi et slikt bidrag.