Inflasjonen i Norge er nå den høyeste på flere tiår. Selv om økte energipriser er en viktig driver, er det tegn til prispresset spres til stadig større deler av norsk økonomi. Innlegget drøfter de siste KPI-tallene og hvorfor behovet for å sette opp rentene har blitt mer akutt.
Tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen (KPI) tiltok fra 5,4 prosent i april til 5,7 prosent i mai. Dette er den høyeste inflasjonen som har blitt målt i Norge siden desember 1988.
En viktig driver bak den høye inflasjonen er økningen i energiprisene, som var opp 48,9 prosent på årsbasis i mai. Både elektrisitetsprisene, som har sammenheng med svært høye gasspriser og energisituasjonen i Europa, og prisene på drivstoff, som påvirkes av økt råoljepris, har bidratt til denne utviklingen.
Samtidig ser prisveksten ut til å bli stadig mer bredt anlagt. Årsveksten for energiprisene falt fra forrige måned (da denne var 60,5 prosent), men prisveksten tiltok for mange nok andre varer og tjenester til at inflasjonen økte fra april til mai. Det er få varegrupper hvor prisene har gått ned.
Kjerneinflasjonen stiger
Fordi energiprisene varierer mye, kan disse skape støy i bildet av den underliggende inflasjonen. KPI justert for avgiftsendringer og uten energivarer (KPI-JAE) er et vanlig mål på kjerneinflasjonen. KPI-JAE var 3,4 prosent i mai, som er opp fra 2,6 prosent i april.
Som en liten åpen økonomi blir Norge påvirket av situasjonen internasjonalt. Importprisene stiger som følge av økte råvare- og transportkostnader, samt utfordringer med internasjonale forsyningskjeder. Prisveksten på importerte varer hoppet fra 2,2 prosent i april til 4,2 prosent i mai.
Det er ikke bare dyrere import som trekker opp kjerneinflasjonen. Norske varer uten energivarer steg med 2,5 prosent på årsbasis i mai, mens tjenester hvor arbeidskraft dominerer økte med 3,2 prosent.
Inflasjonen i Norge er lavere enn i mange andre land. I EU nådde konsumprisveksten 7,4 prosent i mars og holdt seg på samme nivå i april. I USA steg inflasjonen fra 8,3 prosent i april til 8,6 prosent i mai. En viktig årsak til at inflasjonen er lavere i Norge er støtteordningen for strømutgifter, der myndighetene dekker 80 prosent av en månedlig snittpris på over 70 øre per kilowattime for husholdninger, boligselskap og gårdsbruk. Uten denne ordningen ville den totale KPI-veksten vært 7,7 prosent på årsbasis i mai.
Behov for raskere renteoppgang
I siste utgave av Konjunkturtendensene fra statistisk sentralbyrå (SSB), som ble publisert på fredag, har byrået oppjustert inflasjonsprognosene kraftigere enn noen gang tidligere. Endringene i anslaget er illustrert i figur 2. Som det fremkommer bidrar økte elektrisitetspriser, svakere kronekurs, sterkere internasjonale prisimpulser og høyere lønnsanslag alle til å løfte KPI-veksten i 2022. Det er også en klar oppjustering for 2023, og her bidrar særlig presset i norsk økonomi og kronesvekkelsen. Merk at anslagene bygger på en forutsetning om at styringsrenten settes opp fra dagens 0,75 prosent til 2,5 prosent ved utgangen av 2023. Uten en slik renteøkning anslår SSB at inflasjonen vil havne nær 3 prosent i 2025.
Kilde: SSB (Økonomiske analyser, 2022/2).
Som drøftet i forrige innlegg er arbeidsmarkedet i Norge nå veldig stramt. Arbeidsledigheten er den laveste siden årene før finanskrisen, mens det er mange ledige stillinger. Etter at NAV slapp ledighetsstatistikken for mai, har det blitt spekulert i om Norges Bank vil sette opp styringsrenten med 0,5 prosentpoeng på rentemøte i juni.
Med tilgang på KPI-statistikken for mai, fremstår det åpenbart at pengepolitikken må strammes inn raskt. Uten en tilstrekkelig økning i de nominelle rentene, vil realrenten falle. Dette kan stimulere samlet etterspørsel og ressursutnyttelsen i økonomien, slik at inflasjonspresset tiltar mer. Også den kraftige oppjusteringen av renteforventningene ute, som kan ha bidratt til svekkelsen av kronekursen, som igjen kan løfte den importerte inflasjonen, tilsier at Norges Bank må gå for en brattere rentebane enn den fra forrige Pengepolitisk Rapport i mars.
Det er høye energipriser som driver inflasjonen, delvis også drevet av høye råvarepriser og ettervirkninger av pandemien (produksjon, logistikk og transport). Det er vanskelig å forstå at strømstøtte til husholdninger skulle ha noe betydning. Det viser bare at statistikken og måten å bregne inflasjon på er feil. Høyere rente vil ikke senke prisveksten på varer og tjenester og er feilmedisinering for økonomien. Derimot vill strømstøtte og reduksjon i drivstoffavgifter til næringslivet (alle) hjelpe. At renten bør økes for å redusere vår låneiver kan være på sin plass, men ikke for å redusere prisstigningen (inflasjonen) vi har nå. Her vil jeg anbefale å studere historien.
Sentralbanker reagerer ikke på økte strøm- og energipriser direkte, men forsøker å hindre at disse spres i økonomien gjennom såkalte «andre-runde effekter». Derfor fokuserer man på kjerneinflasjon og ikke total KPI- vekst. Når arbeidsmarkedet er stramt, er denne risikoen større. Som forklart i innlegget, er prisveksten tiltagende i nesten alle kategorier i konsumprisindeksen. Erfaringene, f.eks. fra 1970-tallet, viser at dersom sentralbankene ikke tilpasser rentene, kan økonomien komme inn i en pris- og lønnsspiral. Renten virker ved å redusere samlet etterspørsel, som gir redusert produksjon og ressursutnyttelse, som igjen gir lavere lønnsvekst og press på marginene, hvilket senker prisveksten. I tillegg kan renteoppgang ute, dersom den ikke møtes i Norge, svekke kronen, hvilket driver opp importprisene. Strømstøtten har, isolert sett, gitt lavere KPI-vekst enn vi ellers ville hatt. Slike tiltak tilfører likevel kjøpekraft og kan, dersom de ikke dekkes inn over statsbudsjettet, øke presset i økonomien over tid.