Den siste tiden har det vært et økende søkelys på risikoen for stigende inflasjon i verdensøkonomien. Hva vil konsekvensene være av en økning i inflasjonen?
Resultatene fra Norges Banks forventningsundersøkelse for 4.kvartal 2021 viser at forventet prisstigning på varer og tjenester de neste tolv månedene har økt klart blant økonomer, partene i arbeidslivet, næringslivslederne og husholdningene.
Figur 1 illustrerer utviklingen over tid. Forventningene til prisveksten 2-5 år frem har også steget, men mindre jo lenger horisont man betrakter.
Kilder: SSB (Statistikkbanken) og Norges Bank (Forventningsundersøkelse 4. kvartal 2021).
Trolig påvirkes inflasjonsforventningene av de løpende endringene i konsumprisindeksen (KPI), og dermed de mest variable komponentene i denne, som energiprisene. Dette ser man også i USA, der inflasjonsforventningene utledet fra statsobligasjonsmarkedet (TIPS) historisk har samvariert med oljeprissvingninger. Dette til tross for at kjerneinflasjonen, der man renser vekk de mest volatile komponentene, gir et bedre bilde av det underliggende prispresset i økonomien. I Norge er konsumprisveksten korrigert for avgifter og energivarer (KPI-JAE) litt under 1 prosent, mens kjerneinflasjonen er høy i mange andre land.
Inflasjonsforventningene kan likevel være viktige i den grad de påvirker lønns- og prisdannelsen. Når inflasjonen var tosifret, på 1970- og 80-tallet, så man «lønns- og prisspiraler». Det avgjørende for sentralbanken er derfor å følge med på «andre-runde-effekter», med tegn til at inflasjonen biter seg fast på et høyere nivå enn tidligere.
Et inflasjonsnarrativ
Når sjefen for oljefondet, Nicolai Tangen, sier at inflasjon er «et potensielt stort problem» og USAs president Joe Biden sier at det å få ned inflasjonen i USA er «første prioritet», har det skjedd et stemningsskifte. De store sentralbankene er avventende, men markedene priser inn raskere renteoppgang neste år.
Det er liten tvil om at inflasjon er upopulært blant velgerne, men hva er de økonomiske konsekvensene? Hvis inflasjonen øker uventet, vil de som sitter på penger og verdipapirer tape, mens de som har lån får en uventet gevinst. Når inflasjonsforventningene stiger, vil de nominelle rentene også gå opp, noe som er negativt for finansmarkedene. Det er derfor ikke overraskende at frykten for inflasjon får stor oppmerksomhet i finanspressen.
Med inflasjon tilbake i søkelyset, er det naturlig å børste støv av de gamle argumentene for lav og stabil prisvekst – som lenge kom i skyggen av fokuset på deflatoriske krefter i verdensøkonomien.
Kostnadene ved inflasjon
Høy inflasjon er ofte sammenfallende med mer variabel inflasjon, hvilket gjør det vanskeligere å skille endringer i relative priser (mellom goder) fra endringer i det generelle prisnivået. Dette svekker markedsøkonomiens evne til å gi husholdninger og bedrifter informasjon om den relative knappheten på goder, hvilket øker omfanget av feildisposisjoner.
Varierende inflasjon skaper usikkerhet rundt den fremtidige pengeverdien. Dette gjør det mer krevende å planlegge. Samtidig kan kreditorene kreve en større risikopremie i rentenivået. Dette kan virke hemmende på realinvesteringer og økonomisk vekst.
Det er en tendens til at høy inflasjon omfordeler på en tilfeldig måte. Variabel og uventet prisstigning gir en omfordeling av formue fra kreditorer til debitorer. Reallønninger blir også lavere enn forventet. Dette betyr at det brukes mer ressurser på å sikre seg mot eller spekulere i fremtidig inflasjon, hvilket representerer et effektivitetstap.
Inflasjon øker også de negative vridningseffektene som er knyttet til skattesystemet, spesielt når dette ikke er indeksert. Dette fordi realskattesatsene øke når skattegrunnlaget utvides i nominelle termer. Økte realskattesatser påvirker insentivene til å arbeide og spare, hvilket kan svekke vekstevnen i økonomien.
Forventningene betyr mest
Velferdstapet ved inflasjon som er beskrevet ovenfor er noe subtilt og trolig ikke så stort som mange tror, så lenge inflasjonen er forventet. Da vil nemlig nominelle lønninger, valutakurser og renter tilpasse seg – slik at kjøpekraft, konkurranseevne ovenfor utlandet og realavkastning ikke påvirkes særlig. Uansett har sentralbankene som mål å holde inflasjonen på 2 prosent, så tendenser til lønns- og prisspiraler kan fremtvinge en stram pengepolitikk, med midlertidig lavkonjunktur som resultat.
Som drøftet i et tidligere innlegg er det for tidlig å konkludere med at verdensøkonomien står ovenfor varig inflasjonspress. Inflasjonsforventningene er det kritiske. Utviklingen viser likevel at narrativene i økonomien kan skifte brått. Lenge har vi fokusert på erfaringene med sekulær stagnasjon og nullrenter fra mellomkrigsårene. Nå er det plutselig inflasjonen fra 1970- og 80-tallet som er tilbake i søkelyset.