Finansmarkedene venter et rentekutt på 0,25 prosentpoeng fra den amerikanske sentralbanken ved utgangen av måneden. Dette følger en lang periode med renteøkninger og skjer til tross for at økonomien i USA går ganske bra. Det er gode grunner til at Fed kan ønske å gjennomføre et «føre-var» kutt, fremfor å være «etter-snar» hvis økonomien overrasker på nedsiden.
Et av høydepunktene for finansmarkedene i et ellers sommerstille juli er den amerikanske sentralbanksjefens fremleggelse av den halvårlige pengepolitiske rapporten for kongressen. Så langt i år har rentene på statsobligasjoner sunket markert. Figur 1 er hentet fra den siste rapporten, og illustrerer hvordan både 2- og 10- års rentene har falt under målintervallet for styringsrenten (Fed-funds).
Kilde: Federal Reserve.
Markedet priser inn et rentekutt på 25 basispunkter på møtet i Federal Open Market Committee (FOMC) den 30-31 juli. Dette følger en lang periode med økninger, der styringsrenteintervallet har kommet opp til 2,25-2,5 prosent. Amerikansk økonomi går fortsatt bra, med lav arbeidsledighet og god vekst. Usikkerheten i næringslivet har imidlertid økt i kjølvannet av handelskrigen. Flere land i Europa og Asia ser allerede ut til å oppleve lavere vekst. Samtidig er lønns- og inflasjonspresset moderat.
Etter rentemøte i juni, indikerte Federal Reserve (Fed) at styringsrenten kan senkes med 0,25-0,5 prosentpoeng i 2019. Det er i så fall en forsiktig reversering av de siste par økningene og må betraktes som et «føre-var» grep i tilfelle nedsiderisikoen materialiserer seg. Noen trekker paralleller til 1998, når Fed senket styringsrenten med 0,75 prosentpoeng for å motvirke smitteeffekter fra Asiakrisen – selv om amerikansk vekst holdt seg oppe. Kuttene ble etter hvert reversert og styringsrenten toppet på et høyere nivå før IT-boblen sprakk i år 2000.
En invertert rentekurve blir av mange betraktet som en «ledene indikator» for resesjoner (selv om dette er omdiskutert) og det snakkes nå om 1/3 sannsynlighet for minst to kvartaler med BNP fall innen juli 2020. Historisk har Fed møtt resesjoner med kutt i styringsrenten på 5 prosentpoeng, men for tiden er denne nær 2,5 prosent.
I en slik situasjon tilsier moderne pengepolitisk teori at det kan være optimalt å kutte styringsrenten i forkant. En optimal inflasjonsmålstyring skal minimere nåverdien av et vektet forhold mellom fremtidige inflasjonsgap (avvik fra inflasjonsmålet) og produksjonsgap (avvik fra BNP ved full sysselsetting). Anta at det er en klar sannsynlighet for et fremtidig negativt sjokk. Man kan nå betrakte fire ulike scenarioer:
Kutt, men ikke noe sjokk
Hvis Fed kutter renten, men de negative impulsene uteblir, vil det bli press i arbeidsmarkedet og inflasjonen tilta. I så fall må styringsrenten settes noe høyere frem i tid enn den ellers ville vært.
Negativt sjokk, med kutt i etterkant
Hvis Fed opprettholder styringsrenten i påvente av ny informasjon, og nøkkeltallene deretter overrasker på nedsiden, må styringsrenten settes ned frem i tid. Med et kortrentenivå på 2,5 prosent, er rommet for kutt begrenset. Selv om Sveits har en styringsrente på -0,75 prosent, antas det å være en grense for hvor negative de nominelle rentene kan bli før folk begynner å hamstre kontanter. Faktisk viser et nytt arbeidsnotat fra økonomer ved Den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) at 80-90 prosent av 1.000-franc sedler oppbevares i bankbokser eller «madrassen». Det er også studier som viser at klart negative nominelle renter kan virke mot sin hensikt, bl.a. ved å svekke bankenes lønnsomhet. Dermed risikerer man å havne i den likviditetsfellen som Japan stort sett har befunnet seg i de siste 30 årene.
Negativt sjokk, med kutt i forkant
Hvis Fed setter ned styringsrenten og det senere inntreffer et negativt sjokk, vil arbeidsledigheten i utgangspunktet være lavere og inflasjonen høyere. Dermed har man bygget opp en økonomisk støtdemper, dvs. at det negative sjokket gjør jobben høyere renter ellers ville gjort. Dette demper behovet for rentekutt og redusere sannsynligheten for at pengepolitikken blir begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen.
Ingen sjokk, ingen kutt
Det siste alternativet, der styringsrenten opprettholdes og det ikke inntreffer noe sjokk, er selvfølgelig å foretrekke.
Konklusjon
Kombinasjonen av lave nominelle renter i utgangspunktet og bekymring for at økonomien vil bremse opp, taler for at Fed setter renten litt ned i forkant – for å skape en buffer i form av lav arbeidsledighet og en inflasjon litt over målet. Skulle det vise seg at man overiler, kan rentene settes opp igjen fra et lavt nivå. Å vente for lenge kan gi problemer med en nedre effektiv grense for styringsrenten. Selv om kjøp av statsobligasjoner («Open Market Operations») og kommunikasjon om fremtidig pengepolitikk («Open Mouth Operations») kan brukes for å presse ned de lange rentene, er det bred enighet om at endringer i styringsrenten er mer effektivt.
Dette er nok hovedårsaken til at Fed kan komme til å senke renten på sitt møte i juli, selv om økonomisk statistikk fra USA gir et blandet bilde av utviklingen. Det er verre med eurosonen, der styringsrenten i utgangspunktet er -0,4 prosent og økonomien viser tegn til svakhet. Og selv om rentedifferansen mot utlandet har betydning for Norge, tilsier svak kronekurs og ekspansive effekter fra oljesektoren at Norges Bank holder seg til planen om renteøkninger.