I det siste har Zimbabwes kamp mot inflasjonen fått ny internasjonal oppmerksomhet. Landets sentralbank hevet nylig styringsrenten til 200 prosent, og myndighetene innførte gullmynter som tvunget betalingsmiddel. Disse tiltakene vil neppe stagge den galopperende inflasjonen i landet.
Når man snakker om hyperinflasjon er dette en vedvarende vekst i det generelle prisnivået i samfunnet som er helt ute av kontroll. En mye brukt definisjon ble gitt av økonomen Phillip D. Cagan, som sa at man har hyperinflasjon når prisnivået stiger minst 50 prosent i måneden. Det tilsvarer en årlig inflasjon på 12.875 prosent. Noen lærebøker setter grensen på 1000 prosent årlig prisvekst. Uansett endrer prisnivået seg så raskt at det blir umulig å planlegge, sette til side penger eller i det hele tatt ta stilling til hva som er billig eller dyrt.
Når man VIRKELIG har inflasjonsproblem
Zimbabwe er det nest verste eksempelet på en økonomi rammet av hyperinflasjon som er dokumentert. I 2008 nådde den månedlige inflasjonsraten 79,6 milliarder prosent, hvilket betyr at prisnivået doblet seg hver 24,7 time. Riktignok stoppet myndighetene å publisere statistikk i denne perioden, med utenlandske fagmiljøer anslo prisveksten ved hjelp av andre tilgjengelige indikatorer. Det hjalp lite at det daværende Mugabe-regime erklære inflasjonen ulovlig og arresterte bedriftseiere som satte opp prisene.
I 2009 ble landets valuta, zimbabwiske dollar, avskaffet og erstattet av utenlandske valuta, som amerikanske dollar. Slik «dollarisering» er noe man typisk ser i kjølvannet av sterk inflasjon, fordi landets pengeenhet ikke lenger kan fylle funksjonene som betalingsmiddel, verdimåler og spareobjekt. Ti år senere, i 2019, ble en ny utgave av zimbabwiske dollar innført, og de siste årene har landet på nytt slitt med tidvis svært kraftig og variabel inflasjon (se figur 1). Fra 2020 har det igjen vært omfattende bruk av utenlandsk valuta – særlig på svartebørsen som utgjør 60 prosent av økonomien.
Prosent. Kilde: graf hentet fra tradingeconomics.com.
I juli i år nådde den årlige inflasjonen 256,9 prosent, etter å ha ligget på 191,6 i juni.
Når inflasjonen får komme ut av kontroll, er årsaken alltid at pengepolitikken er for ekspansiv. Og inflatorisk pengepolitikk kan ofte føres tilbake til det politiske systemet og den institusjonelle organiseringen av sentralbanken. Typisk oppstår galopperende inflasjon fordi myndighetene systematisk monetariserer statsgjelden, dvs. lar seddelpressen løpe løpsk i mangel på andre skatteinntekter. Ifølge statistikk fra Verdensbanken var den brede pengemengdeveksten i Zimbabwe 486 prosent i 2020.
Det at Reserve Bank of Zimbabwe hever styringsrenten til 200 prosent kan virke voldsomt, men når inflasjonen er nesten 260 prosent, er det fortsatt en betydelig negativ realrente som stimulerer forbruket. Her er det også viktig å huske at det som betyr noe er realrenten ex.ante, altså hensyntatt forventet inflasjon. Med over 800 prosent inflasjon så sent som for et par år tilbake, og hyperinflasjon på 2000-tallet, er inflasjonsforventningene trolig ikke særlig godt forankret.
Gullmynter og Greshams lov
Når myndighetene i Zimbabwe innfører gullmynter for å bekjempe inflasjonen, er logikken at folk skal få insentiver til å spare. Den lokale valutaen taper kjøpekraft i rasende tempo, hvilket får folk til å fremskynde forbruket. Dermed ønsker man å bryte inflasjonens selvforsterkende dynamikk.
Problemet er at dårlige penger fortrenger gode. Dette kalles Greshams lov og går ut på at folk vil betale for varer og tjenester med valuta de forventer skal falle i verdi, og spare i en valuta de tror vil bevare sin verdi. Denne teorien er oppkalt etter Thomas Gresham, som grunnla Londons første børs og var økonomisk rådgiver for Dronning Elisabeth I. Den kan forklare en rekke praktiske observasjoner- alt fra hvorfor man finner så mange godt bevarte myntskatter, til hvorfor knapt noen bruker Bitcoin som betalingsmiddel.
I Zimbabwes tilfelle er det åpenbart at de nye gullmyntene raskt vil forsvinne ut av sirkulasjon. Disse skal selges fra kommersielle banker, til en pris som tilsvarer markedsprisen på gullet, samt et tillegg på 5 prosent for å dekke produksjonskostnadene. Kritikerne viser til at folk flest i Zimbabwe knapt har råd til å kjøpe brød, langt mindre gullmynter. I tillegg vil nok folk med tilgjengelige midler fortsatt foretrekke amerikanske dollar, fordi denne er langt mer likvid enn gull. Historisk har gull heller ikke fungert som en god hedge mot inflasjon i amerikanske dollar.