Dette innlegget ser nærmere på forholdet mellom industrisysselsetting og økonomisk vekst de siste tiårene, og stiller spørsmålet om en stadig større andel sysselsatte i næringer der potensiale for produktivitetsvekst er begrenset, kan forklare tendensen til lavere økonomisk vekst.
På lang sikt avhenger utviklingen i vår levestandard særlig av produktivitetsveksten, dvs. evnen til å produsere flere varer og tjenester for en gitt mengde arbeidskraft. Siden produktiviteten ikke øker likt i alle delene av økonomien, vil økonomisk vekst ikke bare være forbundet med økte inntekter og konsum, men også endringer i de ulike sektorenes sysselsettingsandel. Spørsmålet er om en stadig større andel sysselsatte i næringer der potensiale for produktivitetsvekst er begrenset, demper den økonomiske veksten over tid.
Figur 1 er basert på de årlige nasjonalregnskapsdataene fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) og illustrerer andelen av total sysselsetting i ulike næringer i Norge. (NB! Klikk på figuren for å se den i full størrelse). Som det fremkommer, har andelen sysselsatte i tradisjonell industri gått sterkt tilbake i perioden 1970-2015. Samtidig har andelen sysselsatte i tjenesteyting økt betydelig. Den største veksten har vært i helsesektoren – som i dag sysselsetter en like stor andel som industrien gjorde på 1970-tallet.
Figur 1: Andel sysselsatte i ulike næringer. 1970-2015. Kilde: SSB (Statistikkbanken) og egne beregninger.
Selv om sysselsettingen i industrien hatt en fallende tendens over flere tiår, har produksjonsverdien steget betydelig i samme periode. Dette skylde selvfølgelig økende produktivitet. Figur 2 viser produksjon (målt i faste priser) per utførte timeverk for industrien og Fastlands- Norge for årene 1970-2015. Siden finanskrisen har produktivitetsveksten flatet ut både i industrien og Fastlands- Norge.
Figur 2: Produksjon per utførte timeverk. Index (1970=100). Fastlands-Norge og industrien. 1970-2015. Kilde: SSB (Statistikkbanken) og egne beregninger.
Allerede på slutten av 1960-tallet argumenterte den amerikanske økonomen William Baumol for at ubalansert økonomisk vekst (mellom sektorer) kunne føre til en avtagende veksttakt for økonomien som helhet. Forklaringen var som følger: Anta bare to sektorer i økonomien, «service» og «industri». Forutsett at produktiviteten vokser mye i industrien, bl.a. som følge av automatisering, men lite i service – det er vanskelig å effektivisere en frisør sin hårklipp. Legg videre til grunn full sysselsetting og rimelig arbeidskraftmobilitet over tid, slik at stigende produktivitet i industrien gir økende lønninger i begge sektorer. Høyere inntekter gir større etterspørsel etter både servicegoder og industrivarer (selv om økte relative servicepriser kan gi substitusjonseffekter over mot industrivarer). Siden produktiviteten stagnerer i service, må etterspørselsøkningen her møtes ved å overføre arbeidskraft fra industrisektoren. Slik oppstår vekst-problemet, ifølge Baumol. Når næringer med stagnerende produktivitet sysselsetter en stadig større andel av arbeidsstyrken, avtar den samlede produktivitetsveksten i økonomien.
Nå er bildet mer sammensatt en «Baumol-effekten» skulle tilsi. For det første går det ikke et vanntett skille mellom de ulike sektorene i økonomien. Industrien benytter en rekke tjenesteytere, slik at disse nærmest er å betrakte som innsatsfaktorer i produksjonsprosessen, f.eks. forskning og utdanning, finanstjenester osv. Disse bidrar indirekte til at produktivitetspotensialet kan hentes ut. Næringsstatistikken skiller ikke mellom tjenesteyting rettet mot næringslivet og private konsumenter. For det andre er det i en del servicenæringer de samme mekanismene som skaper insentiver og muligheter til produktivitetsvekst som i tradisjonell industri – konkurransepress og ny teknologi. Endelig er det viktig å huske på at en vridning av næringsstrukturen, selv om den skulle gi lavere vekstrater, er et resultat av endringer i etterspørsel og relative priser. Så lenge dette gjenspeiler husholdningenes preferanser og økte inntekter, er resultatet av velferden øker.
En større andel sysselsatte i næringer med et begrenset produktivitetspotensiale kan altså være en medvirkende årsak til at den økonomiske veksten har avtatt. Å reversere denne utviklingen er likevel verken mulig eller ønskelig. Selv med lite industrisysselsetting kan satsning på utdanning, konkurranse og teknologi gi et produktivitetsløft for Fastlands- Norge i årene som kommer.