Er inflasjonen i Norge høy eller lav? Selv under normale omstendigheter er det vanskelig å måle den generelle prisveksten helt presist. Koronapandemien har økt disse måleproblemene. Dette skjer både ved at prisene på tjenester blir utilgjengelige, men også ved at pandemien har utløst brå og store omveltninger i forbruksmønsteret.
Priser spiller en sentral rolle i en markedsøkonomi. De fungerer som en «usynlig hånd» og sender signaler til husholdninger og bedrifter om den relative knappheten på varer og tjenester. Selv om ingen aktører tenker på helheten, bidrar prismekanismen til en samordning, slik at ressursene utnyttes effektivt. Priser uttrykkes imidlertid i penger og ikke som bytteforholdet mellom goder. Store endringer i pengeverdien vil derfor skape støy i prismekanismen og øke omfanget feilbeslutninger i samfunnet. Lav og stabil inflasjon gir en bedre fungerende markedsøkonomi.
Norges Bank har et fleksibelt inflasjonsmål på 2 prosent. Pengepolitikken skal stabilisere ressursutnyttelsen i økonomien innenfor rammen av å gi økonomien et «nominelt anker» på lang sikt. Koronapandemien har gitt et negativt skift i både samlet tilbud og samlet etterspørsel. Dette reduserer produksjon og sysselsetting, men har uklare nettoeffekter på prisnivået. Fordi renteendringer virker på norsk økonomi med et tidsetterslep, er det avgjørende for sentralbanken å skille kortsiktig støy fra det underliggende inflasjonspresset i økonomien.
Ulike prisindekser
Inflasjon måles ved prisindekser som er sammensatt av et representativt utvalg varer og tjenester. Den mest sentrale av disse er konsumprisindeksen (KPI). Her vektes de ulike godene ut ifra hvor «tungt» de inngår i husholdningenes utgifter. Fordi inflasjon er en generell prisstigning, vil denne også komme til syne i et bredt spekter av andre prisindekser, som BNP-deflatoren eller produsentprisindeksen (PPI).
Noen priser tilpasses hyppig endringer i tilbud og etterspørsel. Andre priser er rigide, som følge av imperfekt konkurranse eller inngåelse av langvarige kontrakter. For virksomheter det er kostbart å endre prisene, er det viktig å innarbeide fremtidige kostnads- og etterspørselsforhold. Ved å fokusere på kjerneinflasjonen, som er KPI justert for de mest volatile prisene, får sentralbanken et bedre bilde av fremtidig inflasjon.
Prosent. Kilde: Norges Bank.
Figur 1 viser inflasjonen målt ved årsvekst i KPI og to justerte versjoner av denne. De siste månedene har lavere strømpriser fått tolvmåneders KPI-vekst til å falle kraftig, mens konsumprisene justert for avgifter og energivarer (KPI-JAE) har økt til klart over 2 prosent, bl.a. som følge av dyrere import. Et alternativt mål på kjerneinflasjon er et trimmet snitt av indeksen, som renser vekk goder med store prisendringer (opp eller ned). Betrakter man denne metoden ligger inflasjonen for tiden nær 2 prosent. Men kjerneinflasjonen blir mindre pålitelig når forbruksmønsteret endres brått.
Korona og prisene på tjenester
Koronapandemien og myndighetenes smittevernstiltak har gjort det vanskeligere å måle inflasjonsutviklingen. Ved publiseringen av KPI-tallene for april (mai-tallene kommer til uken), skrev Statistisk Sentralbyrå (SSB) at «tjenester der det har vært tilnærmet fullt bortfall av konsum i april utgjør i overkant av 10 prosent av den totale KPI målt i form av KPI-vektene». Dermed måtte byrået estimere prisene på ikke-eksisterende tjenester. Dette har SSB gjort ved å forutsette samme prisendring for tjenestegruppene som endringen i total KPI.
Ifølge økonomisk teori vil etterspørselen etter et normalt gode falle når prisen går opp. Dette kan illustreres ved en standard etterspørselskurve i figur 2. Den negative helningen skyldes kombinasjonen av en inntektseffekt, der realdisponibel inntekt synker, og en substitusjonseffekt, der folk vrir forbruket mot substitutter. Teoretisk kan det argumenteres for at korrekt pris på utilgjengelige tjenester er «reservasjonsprisen», altså den prisen (eller betalingsviljen) langs etterspørselskurven som gir kvantum lik null.
Dette indikerer at KPI-veksten undervurderte den «reelle» inflasjonen i mars og april, når mange tjenester var utilgjengelige, men vil overdrive prisveksten når disse igjen inngår i folks konsum.
Korona og endret forbruksmønster
Også under normale omstendigheter er det problemer med å måle den generelle prisveksten helt presist. Dette henger sammen med at vektene i KPI oppdateres i januar hvert år, slik at indeksen ikke løpende tar hensyn til at husholdningene vrir konsumet når relative priser (mellom goder) endres. I tillegg klarer ikke indeksen å måle alle kvalitetsforbedringer på varer og tjenester. Internasjonale studier tyder på at KPI overdriver den reelle prisstigningen med mellom 0,4 og 1,1 prosentpoeng årlig.
Når produksjonen av tjenester ble stengt ned førte dette til økt sparing. I tillegg endret nordmenn forbruket i retning av mindre tjenester og mer varer. Dette ser man bl.a. ved at detaljhandelen gikk kraftig opp i april. Endelig viser tallene at pandemien også har skapt store forskjeller i omsetningsveksten mellom ulike deler av varehandelen.
Konklusjon
Koronapandemien har økt måleproblemene ved inflasjonen. Dette skjer både ved at prisene på tjenester blir utilgjengelige, men også ved at pandemien har utløst brå og store omveltninger i forbruksmønsteret.