Inflasjonsforventningenes betydning

Etter det amerikanske presidentvalget har man sett et hopp i markedsaktørenes inflasjonsforventninger, selv om disse fortsatt er moderate. Dette innlegget drøfter hva som former inflasjonsforventningene og hvordan disse påvirker den økonomiske utviklingen.

I 1997 begynte USA å utstede en egen type statsgjeld der utbetalinger til investorene automatisk justeres for endringen i konsumprisindeksen – såkalte «Treasury Inflation Protected Securities» eller TIPS. Siden konvensjonelle statsobligasjoner ikke gir en slik beskyttelse, vil de nominelle rentene tilpasse seg for å kompensere investorene for forventet fremtidig inflasjon. Ved å sammenligne rentene i disse to markedene, kan man eksplisitt utlede markedsaktørenes inflasjonsforventninger. Fordi aktørene i finansmarkedene baserer seg på all offentlig tilgjengelig informasjon, og setter penger på det de tror vil skje, gir slike mål viktig kunnskap om inflasjonsdannelsen– selv om man skal ha i bakhodet at markedet kan påvirkes av endret likviditet og andre midlertidige forstyrrelser.

Figur 1 er hentet fra FRED og viser gjennomsnittlig forventet inflasjon for de neste fem årene, slik dette fremkommer ut fra den amerikanske statsobligasjonshandelen. Til tross for at markedet priser inn høyere inflasjon enn for en uke siden, er likevel ikke forventningene høyere enn på samme tid i fjor. Inflasjonsforventningene er imidlertid tilbake på Feds langsiktige inflasjonsmål på 2 prosent. Dette er en medvirkende årsak til at markedet priser inn stadig større sannsynlighet for en amerikansk renteøkning på det neste FOMC møtet i desember.

En videre oppgang i de markedsmessige inflasjonsforventningene kan gjenspeile et brudd i oppfatningen av hva slags økonomisk politikk som vil bli ført fremover. Dette innlegget ser nærmere på inflasjonsforventningenes rolle.

Inflasjonsforventningenes betydning

I teoretiske modeller vil aktørenes inflasjonsforventninger ha stor betydning for hvordan økonomien utvikler seg over tid. Og da er det ikke bare finansmarkedenes tro på inflasjon som er relevant, men hva husholdninger og næringsliv antar om den allmenne prisstigningen fremover. I praksis er ikke sistnevnte direkte observerbart. Økonomer prøver å danne seg et bilde av inflasjonsforventningene ved å se på både spørreundersøkelser og markedsvariable. Trolig påvirkes disse forventningene av en kombinasjon av den løpende inflasjonen, ressursutnyttelsen i økonomien og tilliten til sentralbankens inflasjonsmål.

Når inflasjonen er lav og stabil over lang tid, er trolig forventningene ganske statiske. Folk vil da legge til grunn at prisene omtrent øker lite mye hvert år. I praksis har vestlige land observert en slik situasjon siden 1990-tallet. Dette tilskrives gjerne at sentralbankene har lykkes i å forankre inflasjonsforventningene tett på inflasjonsmålet. I et slikt klima kan husholdninger og næringsliv lett skille endringer i relative priser (mellom goder) fra endringer i det generelle prisnivået, slik at man ikke får flere feildisponeringer enn nødvendig. I tillegg medfører stabile inflasjonsforventninger at endringer i nominell rente og valutakurs slår gjennom på realrente og realvalutakurs, slik at pengepolitikken blir effektiv i å stabilisere samlet etterspørsel, produksjon og sysselsetting. I det hele tatt gir lav, stabil og forventet inflasjon en mer velfungerende og stabil markedsøkonomi.

Hvis inflasjonen er moderat, men endrer seg gradvis over tid, blir trolig forventningene mer adaptive, dvs. tilbakeskuende. Å anta at fremtiden ligner på nær fortid vil da være en rimelig tommelfingerregel for de fleste. Under adaptive forventninger vil inflasjonen gradvis stige når det er press i økonomien, og gradvis falle når det er slakk i arbeidsmarkedet. Da oppstår det også et midlertidig bytteforhold mellom høy inflasjon og lav arbeidsledighet i den økonomiske politikken. På kort sikt kan man presse arbeidsledigheten ned ved å øke inflasjonen (siden reallønningene synker), med over tid vil inflasjonsforventningene (og dermed lønnskravene) også stige, slik at det ikke blir noen langsiktig sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet.

Hvis inflasjonen beveger seg betydelig, slik at den klart påvirker næringslivets lønnsomhet og husholdningenes velferd, er det trolig at folk får mer rasjonelle forventninger. Siden det ikke er kostnadsfritt å tilegne seg informasjon og innsikt, vil rasjonelle aktører prioritere å skaffe seg et godt beslutningsgrunnlag på områder som betyr mye for deres egen økonomi. Det er derfor ikke noe i veien for at folk kan skifte fra statiske til rasjonelle forventninger hvis økonomien utsettes for store sjokk. I økonomiske modeller med rasjonelle forventninger vil bare uventede endringer i den makroøkonomiske politikken ha effekt på produksjon og sysselsetting. Aktørene lærer seg hvordan økonomien fungerer og tilpasser seg langtidsvirkningene av politikken allerede i dag.

Man skal ikke overdrive betydningen av de siste dagers hopp i inflasjonsforventningene, slik de fremkommer i handelen med statsobligasjoner. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at store politikksjokk kan endre aktørenes forventninger til fremtiden. Og inflasjonsforventningene er viktige for hvordan økonomien tilpasser seg.