Det var sterke økonomiske argumenter mot å senke inflasjonsmålet i Norge fra 2,5 til 2 prosent. Når endringen likevel har blitt implementert er det uheldig at stortingsflertallet ikke stiller seg bak det nye målet. Hvis inflasjonsmålet ikke har bred politisk støtte, kan tilliten til pengepolitikken svekkes. Dette kan redusere Norges Banks muligheter til å stabilisere produksjon og sysselsetting.

I mars ble det i statsråd fastsatt ny forskrift for pengepolitikken der inflasjonsmålet til Norges Bank ble senket fra 2,5 til 2 prosent. Tidligere innlegg har argumentert for at det gamle målet burde vært videreført: Riktignok tilsier mindre innfasing av oljeinntekter at behovet for en realappresiering av kronen er redusert, men fallet i den nøytrale realrenten nødvendiggjør en større inflasjonsbuffer for å unngå at pengepolitikken blir begrenset av den nominelle nullrentebetingelsen i fremtidige lavkonjunkturer.

Det virker pussig at regjeringen ikke avklarte den nye forskriften for pengepolitikken med stortingsflertallet før den ble offentlig kjent. Når forskriften likevel har tredd i kraft er det for sent for opposisjonen å sette seg på bakbena. Nyheten fikk oppmerksomhet i internasjonal finanspresse og umiddelbare utslag i valutamarkedet – der kronen svekket seg tydelig. Selv om det etter hvert ble klart at stortingsflertallet kun uttrykker uenighet, dvs. at de ikke vil presse regjeringen til å endre kurs, er det nå skapt usikkerhet rundt hva inflasjonsmålet vil bli i fremtiden.

Norges Bank har i siste pengepolitiske rapport basert sine prognoser for inflasjonen, produksjonsgapet og rentebanen på det nye inflasjonsmålet. Sentralbanken har også kommunisert endringen i foredrag og andre kanaler til aktører i inn- og utland. Å reversere det nye målet etter et par måneder ville svekket tilliten til pengepolitikken og Norges Bank alvorlig. Trolig ville utenlandske investorer kreve en større risikopremie for å sitte på norske kroner, noe som kunne føre til at rentenivået gikk opp.

Troverdighet er nøkkelen

Pengepolitikkens viktigste oppgave er å gi økonomien et «nominelt anker». Det blir mer krevende for Norges Bank å styre forventningene til den fremtidige pengeverdien hvis det ikke er bred politisk tilslutning til inflasjonsmålet. Siden stabile inflasjonsforventninger gjør at pengepolitikken på kort sikt kan påvirke utviklingen i realrenter og realvalutakurs, kan en svekkelse av tilliten til inflasjonsmålet også gjøre pengepolitikken mindre effektiv i å stabilisere produksjon og sysselsetting.

Et spørsmål som til stadighet dukker opp, også i den siste runden med debatt, er hvorvidt endringen i inflasjonsmålet vil ha betydning for rentenivået og sysselsettingen. Som drøftet i tidligere innlegg vil dette på kort sikt avhenge av tilliten til det nye målet. Med høy tillit til inflasjonsmålet vil effekten primært være at Norges Bank trenger å øke styringsrenten mindre på lang sikt – fordi et lavere nominelt rentenivå vil være konsistent med nøytral realrente. Her ligger ironien i stortingsflertallets «inflasjonsmåloppgjør»: hvis aktørene i økonomien tror at en fremtidig regjering vil heve inflasjonsmålet til 2,5 prosent, kan inflasjonsforventningene holde seg oppe, noe som igjen vil påvirke løpende inflasjon. Dermed må Norges Bank føre en strammere pengepolitikk på kort sikt, for å presse ned inflasjonen gjennom et negativt produksjonsgap.

Uavhengighet bidrar til troverdighet

Til slutt reiser denne problemstillingen spørsmålet om Norges Banks uavhengighet. Både historiske erfaringer og økonomisk teori tilsier at en politisk uavhengig sentralbank bidrar til å motvirke en såkalt «inflationary bias», dvs. en skjevhet i retning av høy inflasjon. Hvis regjeringer kontrollerer pengepolitikken, vil de kunne ha insentiver til å skape press i arbeidsmarkedet i forkant av valg, siden dette øker sannsynligheten for å vinne. Effektene i form av en akselererende pris- og kostnadsvekst vil først komme til syne etter valget.

Norges Bank har i praksis instrumentuavhengighet i pengepolitikken, dvs. at banken står fritt til å fastsette styringsrenten for å nå regjeringens inflasjonsmål. Sentralbanklovutvalget foreslo i fjor sommer å formalisere denne uavhengigheten. På papiret kan finansdepartementet i dag instruere Norges Bank i rentesettingen – selv om dette må skje i full offentlighet, noe som trolig ville føre til klare utslag i finansmarkedene. Dette gjør Norges Bank til en av sentralbankene i den vestlige verden med svakest konstitusjonell forankring av sin uavhengighet. I noen land, for eksempel Sverige, har sentralbanken også måluavhengighet – altså at den står fritt til å definere inflasjonsmålet. At inflasjonsmålet fastsettes i en forskrift som kan endres av kongen i statsråd er uvanlig i internasjonal sammenheng. Norges Banks svake formelle uavhengighet tilsier at politikerne må være ekstra varsomme når de uttaler seg om pengepolitiske spørsmål.

Som den verdensledende eksperten på pengepolitikk Michael Woodford har uttrykt det: “For not only do expectations about policy matter, […] very little else matters”.