Inflasjonsproblemer

I den offentlige debatten hevder enkelte at den høye inflasjonen primært skyldes økte energipriser og dyrere import. Noen mener sågar at fordi dette er forhold utenfor vår kontroll, er det ikke nødvendig med særlig renteoppgang fra Norges Bank – eller at regjeringen fører stram finanspolitikk. Innlegget drøfter hvorfor dette er misvisende.

I en kommentar i VG på fredag, kombineres overnevnte med antydninger om at sammenhengen mellom økonomisk aktivitet og inflasjon er virkelighetsfjern teori. Dermed konkluderes det med at myndighetene kunne kompensere folk for prisoppgang, gjennom avgiftskutt eller sjekker, istedenfor stram penge- og finanspolitikk.

Det første problemet med dette er at inflasjonen i Norge ikke bare skyldes dyrere energivarer og import.

Kjerneinflasjon

Når man vurderer underliggende inflasjon, ønsker man å sette søkelys på de gruppene av varer og tjenester der det er størst stivhet i prisdannelsen, pga. årlige lønnsoppgjør, imperfekt konkurranse eller såkalte «menykostnader». Forklaringen er at aktører som sjeldent kan justere prisene, i større grad vil bake inn hva de tror om det fremtidige etterspørsels- og kostnadsnivået når de først har mulighet til å justere.

Det tradisjonelle målet på norsk kjerneinflasjon er KPI uten avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE), men dette er forenklet fordi en rekke varer utenom energi også er prisvolatile. Norges Bank følger flere indikatorer i tillegg til KPI-JAE, som KPIXE, trimmet snitt og vektet median (hvilket man kan lese mer om her).

De økte energiprisene har en direkte effekt på inflasjonen, som tas ut av KPI-JAE. Samtidig står man ovenfor indirekte virkninger – fordi økte priser på drivstoff og strøm veltes videre i verdikjeden og til slutt når konsumentene, spesielt når samlet etterspørsel også er sterk. I pengepolitikken er sentralbanken opptatt av at slike «andre-runde» effekter ikke skal gi opphav til pris- og lønnspiraler.

Figur 1 illustrerer tolvmånedsvekst i undergrupper av KPI-JAE, i perioden januar til november 2022. Ved å fokusere på ulike leveringssektorer, kan man få et bedre mål på kjerneinflasjon, ved at også jordbruksvarer (som har hatt store prisøkninger det siste året) tas ut. Samtidig kan man skille mellom innenlandsk og importert prisvekst. Som det fremkommer, var den importerte prisveksten sterkere enn prisveksten for norske varer frem til forsommeren. Deretter har prisveksten på norske varer vært mye høyere enn den importerte inflasjonen.

Så vil noen fremheve at den sterke prisveksten skyldes at de økte energiprisene forplanter seg gjennom verdikjeden – og at lønnsveksten uansett ikke vil øke så mye. For å ta hensyn til dette kan man betrakte kategorier i KPI-JAE der lønnskostnader er den avgjørende kostnadskomponenten, som tjenester der arbeidskraft dominerer. Her har prisveksten vært mer stabil, men likevel økt klart – fra 2,1 prosent på årsbasis i januar, til 3,9 prosent i november.

Inflasjonen er bredt basert. Uansett hvordan man vrenger og vrir på tallene, er den økte inflasjonen ikke bare drevet av import og energivarer.

Inflasjon og pengepolitikk

Dette bringer oss til den andre påstanden, som går ut på at penge- og finanspolitikken ikke kan påvirke inflasjonen i særlig grad. Nå er det riktig at Norges Bank ikke kan styre energiprisene eller prisveksten ute, men importert inflasjon påvirkes av kronekursen. Når landene rundt oss setter opp renten kraftig, slik vi nå ser, blir det relativt sett mindre attraktivt å sitte på kronefordringer. Dette vil typisk svekke kronen og dermed øke importprisene. I en liten åpen økonomi vil derfor inflasjonen kunne øke hvis sentralbanken tillater rentedifferansen å falle for mye.

Videre vil en renteoppgang gjøre det mer attraktivt å spare og bidra til færre lønnsomme investeringsprosjekter, i tillegg til at en sterkere krone demper nettoeksporten. Alt dette reduserer samlet etterspørsel, noe som både demper muligheten for å velte kostnadsøkninger videre, men også reduserer produksjonen og presset i arbeidsmarkedet.

Figur 2 illustrerer en enkel modell for samlet tilbud og etterspørsel. Så lenge det er ledig produksjonskapasitet og slakk i arbeidsmarkedet, kan samlet etterspørsel øke uten at inflasjonens stiger noe særlig. Når økonomien opererer ved full kapasitetsutnyttelse, i form av et stramt arbeidsmarked (vist her ved at kurven for samlet tilbud er bratt) vil positive skift i samlet etterspørsel primært gi høyere inflasjon- og motsatt.

Dette er ikke bare teori. Figur 3 er hentet fra et foredrag sentralbanksjefen holdt i oktober, og viser hvordan særlig innenlandsk prisvekst (målt i KPI-JAE) stiger etter en periode med press i realøkonomien (positivt produksjonsgap) og motsatt. Husk at makroøkonomien utsettes for løpende sjokk, så ingen sammenhenger vil være helt stabile over tid.

Politikkonsekvenser

Norge og mange andre land gikk i årene etter finanskrisen gjennom en periode med avdempet vekst, lav inflasjon og en pengepolitikk begrenset av en nedre grense for styringsrenten. Her på bloggen ble det ved flere anledninger påpekt at det å øke oljepengebruken ikke ville føre til inflasjon og renteoppgang. Nå er situasjonen motsatt, og da må den økonomiske politikken tilpasses deretter.

Så hva ville konsekvensene være av å ikke øke styringsrenten, og/eller føre en mer ekspansiv finanspolitikk? Først og fremst at vi ville fått høyere eller mer langvarig høy inflasjon. Høy og variabel inflasjon gjør det vanskelig å planlegge, skaper støy i prismekanismen som gir feilallokering av ressurser og gir utilsiktet omfordeling av inntekt og formue. Erfaringene fra 1970- og 80-tallet viser dessuten at hvis inflasjonen får bite seg fast (via økte inflasjonsforventninger), vil det kreve en periode med høy arbeidsledighet å presse den ned igjen.