Dette innlegget tar utgangspunkt i moderne investeringsteori for å diskutere sammenhengen mellom usikkerhet og næringslivets investeringer. Økt usikkerhet knyttet til konjunkturer, politikk og markedstilgang kan ha midlertidig negativ effekt på næringslivets investeringsvilje.
Tre forhold kjennetegner mange investeringsbeslutninger en bedrift står ovenfor: For det første består mange investeringer av en senket kostnad («sunk cost»), dvs. en kostnad man ikke slipper unna selv om investeringsbeslutningen reverseres på et senere tidspunkt. Eksempler på dette kan være reklamekampanjer eller utviklingskostnadene til en programvare som ikke kan selges i markedet. For det andre fattes beslutninger om å investere i en verden preget av usikkerhet, der ny informasjon bare blir gradvis tilgjengelig. For det tredje skal det ikke bare tas stilling til om en investering skal gjennomføres eller ikke, men også når investeringen skal finne sted.
Når disse tre forholdene gjelder, vil det å utsette en investering kunne ha en positiv verdi, hvilket er omtalt som en realopsjonsverdi i faglitteraturen. Så lenge investeringsmuligheten fortsatt er tilgjengelig, kan en fremtidig beslutning, basert på ny informasjon, være bedre enn en beslutning tatt i dag, hvis for eksempel inntektstapet ved å vente er mindre enn besparelsen ved å unngå irreversible kostnader. Det sentrale poenget er at venting kan eliminere en mulig nedsiderisiko, men samtidig bevare en potensiell oppsiderisiko.
Tradisjonell investeringsteori lener seg særlig på nåverdimetoden, som sier at en investering er lønnsom dersom nåverdien av forventede fremtidige nettokonstantsrømmer overstiger dagens investeringsutgift. Slik tradisjonell investeringsanalyse tar gjerne ikke hensyn til irreversibilitet, usikkerhet og timing. Ved å inkludere slike hensyn kan man forklare hvorfor noen selskaper avventer investeringer, selv om dagens forventede avkastningsrate overstiger kapitalkostnadene, eller hvorfor noen selskaper aksepterer midlertidige tap, i håp om at investeringen vil lønne seg på sikt. Realopsjonen gir verdi i form av fleksibilitet.
Nå vil det selvfølgelig ikke alltid være lønnsomt å utsette investeringer, selv med store irreversible kostnader. Blir forventede inntekter tilstrekkelig høye, vil det uansett være lønnsomt å investere umiddelbart. I noen tilfeller kan faktisk det å investere tidlig være helt avgjørende for å sikre langsiktig lønnsomt. Anta at det er et marked med to potensielle produsenter: A og B, og det kreves så høye irreversible kostnader å etablere seg, at det i praksis må monopolpriser til for å sikre lønnsomhet. I så fall vil den aktøren som først går inn i markedet, bedrift A, sende et signal til konkurrenten, bedrift B, om å holde seg unna. Siden kostnadene er irreversible, vil bedrift A bli i markedet uavhengig av hva bedrift B gjør. Og siden bedrift B vet at en duopolsituasjon (to produsenter) vil gi lavere priser og gjøre det ulønnsomt for begge, har bedrift A sikret seg lønnsomhet – nettopp ved å investere tidlig og på den måten forplikte seg til å bli markedet.
Alle beslutninger fattes under usikkerhet. Selv om en del bedrifter ikke har mulighet til å avvente investeringsbeslutninger, vil den totale investeringsetterspørselen trolig være negativt påvirket av størrelsen på usikkerheten. For eksempel kan næringslivet i Storbritannia utsette investeringer i påvente av avklaring knyttet til en ny handelsavtale med EU. En slik effekt vil imidlertid ikke vare evig. Næringslivet lever av å investere.