Tiltak for å motvirke klimaendringene kan betraktes som miljøinvesteringer. En god klimapolitikk må avveie dagens kostnader mot fremtidige miljøgevinster, hvilket avhenger kritisk av hvordan man diskonterer fremtiden. En effektiv virkemiddelbruk bygger på markedsbaserte løsninger, der det etableres en pris på miljøgoder.
De siste ukene har vært preget av flere naturkatastrofer. Nylig feide orkanen Irma inn over Florida og førte til store ødeleggelser. Det er vanskelig å fastslå om enkeltstående hendelser som dette kan føres tilbake til menneskeskapte klimaendringer. Det er likevel et faktum at vi lever på en stadig varmere klode. 2016 var det tredje året på rad med rekord i global gjennomsnittstemperatur. Av de 17 varmeste årene siden man begynte målingene i 1880, har 16 vært etter årtusenskiftet. Det er ganske bred enighet blant klimaforskerne om at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser til atmosfæren bidrar til global oppvarming.
Miljøtiltak i et investeringsperspektiv
Det finnes en risiko for at klimaendringer vil ha store negative konsekvenser, både for enkeltpersoner, lokalsamfunn, land og regioner. Noen av disse er allerede synlige. Samtidig fører fremskritt innenfor grønn teknologi og fornybar energi til at det blir enklere og billigere å forhindre en fremtidig katastrofe. Det er mye fokus på frykten for robotisering, men denne bidrar bl.a. til å håndtere de mest skitne og farlige jobbene som finnes – sortering av søppel. De siste årene har avfallssektoren i mange land tatt i bruk ny teknologi som dramatisk reduserer kostnadene. Tiltak for å møte klimaendringene kan betraktes som miljøinvesteringer. Hvis man investerer i en elektrifisering av bilparken, betyr dette å avstå fra konsum i dag for å høste miljøgevinster i fremtiden.
Slike tiltak innebærer altså en investeringsutgift, og kan bare forsvares dersom dette i tilstrekkelig grad reduserer de fremtidige kostnadene knyttet til klimaendringer. Problemet er at effektene er usikre og ligger langt frem i tid. For å vurdere lønnsomheten, må man omregne disse fremtidige inntektene (eller reduserte miljøkostnadene) til dagens verdi ved hjelp av en diskonteringsrente. Slik kan man sammenligne fremtidige gevinster med dagens investeringsutgifter. Det er uenighet blant økonomer om hva som er den optimale diskonteringsrenten. Dette er et avgjørende spørsmål, siden en høy kalkulasjonsrente gir lav nåverdi av fremtidige inntekter og dermed færre lønnsomme prosjekter. Ved en diskonteringsrente på 0 prosent vil en gevinst på 100 kroner om 100 år vektes like mye som om den hadde inntruffet i dag. Hvis renten imidlertid er 5 prosent faller nåverdien av det samme beløpet til nær null. Som illustrert i figur 1 blir effekten mindre ekstrem ved kortere tidshorisonter.
Figur 1: Nåverdien av 100 kr om henholdsvis 5, 10, 25, 50 og 100 år ved en diskonteringsrente i intervallet 0-10% p.a. Kilde: egne beregninger.
Noen argumenterer for at diskonteringsrenten bør være null, siden alternativet er en diskriminering av fremtiden og nærsynte beslutninger. De fleste mener likevel det er rimelig å operere med en viss positiv kalkulasjonsrente, bl.a. fordi vekst i økonomien gjør at fremtidige generasjoner vil være rikere enn oss og ha bedre forutsetninger for å håndtere klimaendringene.
Korrigering av markedssvikt
I uregulerte privat markeder vil manglende eiendomsrett og fravær av priser på miljøgoder kunne gi overforbruk av naturressurser og for mye forurensing. Velferdstapet oppstår fordi bedriftenes marginale produksjonskostnader ikke fanger opp de eksterne kostnadene fra økonomisk aktivitet, noe som gir for lave salgspriser, og for mye etterspørsel og produksjon. Å korrigere denne typen markedssvikt er en av de klassiske argumentene for offentlige inngrep i en økonomi.
De fleste økonomer foretrekker indirekte (dvs. økonomiske) virkemidler fremfor direkte reguleringer i miljøpolitikken. Eksempler er miljøavgifter, subsidier og omsettelige utslippskvoter. Disse setter ikke markedsmekanismen ut av spill, men gir husholdninger og næringsliv insentiver til å endre adferd. Direkte reguleringer kan være mer styringseffektive, men i praksis har myndighetene imperfekt informasjon om miljøkostnadene og produksjonstekniske forhold, samtidig som direkte reguleringer er kostbare å administrere.
Tidligere innlegg her på bloggen (link her og her) har diskutert hvorfor en grønn skattereform og bruk av omsettbare utslippskvoter er effektive virkemidler i miljøpolitikken. Siden man i utgangspunktet får mindre av det man skattlegger, kan det være velferdsgevinster knyttet til å vri skattetrykket i en økonomi fra arbeid og kapital over til forurensing. Prisen på utslippskvoter fungerer på samme måte som en miljøavgift, ved å gjøre det mer lønnsomt å rense og satse på miljøvennlig teknologi.
Risiko for styringssvikt
Et relatert spørsmål er om myndighetene bør bidra med økonomisk støtte (subsidier) til prosjekter som satser på fremtidsrettet miljøteknologi og som har vanskeligheter med å skaffe privat finansiering. Det kan argumenteres for at historisk lave langsiktige statsobligasjonsrenter, som kan føres tilbake til et spareoverskudd i verdensøkonomien, gjør dette til et gunstig tidspunkt å støtte grønne investeringer. I motsetning til når økonomien opererer ved full sysselsetting, unngår man at den tilhørende utgiftsveksten driver opp rentenivået, noe som kan fortrenge privatfinansierte investeringer. Samtidig bør offentlige investeringer rangeres etter nåverdi innenfor den vedtatte budsjettrammen. Det er ikke gitt at miljøinvesteringer skal prioriteres fremfor andre offentlige prosjekter som kan gi høy avkastning om få år, som for eksempel satsning på utdanning og infrastruktur.
Som nevnt tidligere står myndighetene, i likhet med private investorer, ovenfor ufullstendig informasjon når det skal velges mellom forskjellige investeringsalternativer. Det er alltid en risiko for at det legges avgjørende vekt på symbolpolitiske hensyn eller press fra interessegrupper. Dermed kan et forsøk på å korrigere markedssvikt isteden føre til en styringssvikt. I 2013 la Stoltenberg-II regjeringen bort planene for et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad, etter at myndighetene hadde brukt 1,2 milliarder kroner på offentlig støtte til prosjektet.
Oppsummering
Det er forholdsvis bred enighet om at klimaendringene er påvirket av økonomisk aktivitet. Teknologiske fremskritt gjør det billigere å iverksette nødvendige tiltak. Samtidig betyr valg av diskonteringsrente mye for avveiningen mellom dagens investeringsutgifter og fremtidens miljøgevinster. Hovedproblemet er at miljøkostnadene ikke «internaliseres» i markedsprisene, slik at disse ikke gjenspiller korrekte samfunnsmessige avveininger. En grønn skattereform og bruk av omsettelige utslippskvoter er virkemidler som forsøker å korrigere en slik markedssvikt. Det kan også være gode grunner til at det offentlige støtter grønne investeringer i en verden med et globalt spareoverskudd. Man må likevel være på vakt ovenfor ressursløsning som følge av mangelfullt beslutningsgrunnlag og kortsiktige symbolpolitiske hensyn.