Innlegget ser på hvordan norske husholdninger tilpasser konsum og sparing over livsløpet og drøfter dette i lys av økonomisk teori.
I rapporten Det norske finansielle systemet 2021 viser Norges Bank en figur (gjengitt nedenfor) som illustrerer utviklingen i formue, gjeld og egenkapital etter alder på hovedinntektstaker i husholdningene. Beløpene er gjennomsnitt i millioner 2018-kroner.
Gjennomsnitt i millioner. Tall for 2018.
Kilde: Norges Bank (2021).
Som vist bygger nordmenn gjeld gjennom studietiden og de første tiårene i arbeidslivet, før denne gradvis nedbetales frem mot pensjonsalder. Utover utdannelse og boligkjøp, låner husholdningene for å dekke større forbruksutgifter eller midlertidig inntektsbortfall. Etter hvert som inntekten vokser med erfaring og ansiennitet, vil en representativ husholdning spare mer. Dels brukes den overskytende inntekten til å tilbakebetale lån og spare til alderdommen. Deretter går husholdningene over i en fase der de mottar pensjonsinntekter og tærer på oppsparte midler.
Det finansielle systemet gjør det mulig for privatpersoner å låne og spare slik at disse kan tilpasse forbruket over livsløpet ganske uavhengig av når inntektene kommer. Fordi det ofte antas avtagende grensenytte fra konsum (dvs. at en liten forbruksøkning gir mer nytte fra et lavt nivå enn et høyt nivå), vil en person med lav inntekt, som forventer høyere inntekt i fremtiden, kunne øke nytten over livsløpet ved å betale litt for å fremskynde noe av dette konsumet.
Teori for konsumallokering
Økonomisk teori for konsumallokering tar utgangspunkt i individer som maksimerer sin nytte over tid, gitt initial finansformue og realkapital, samt inntekter som lønn og pensjonsutbetalinger. Ved å anta fravær av usikkerhet om fremtiden og at kredittmarkedet fungerer perfekt, vil individene kunne frikoble forbruket fra den løpende kontantstrømmen ved å låne og spare til en gitt rente. I slike modeller er det nåverdien av framtidige inntekter som legger restriksjoner på individenes tilpasning. Dermed vil tidsprofilen for inntektene ikke ha betydning for konsumtilpasningen.
En slik logikk kobles gjerne til permanentinntektshypotesen til Friedman (eller livsløpshypotesen til Modigliani og Brumberg), og går ut på at midlertidige inntektsendringer i hovedsak spares – for å glatte ut grensenytten fra privat forbruk. Dermed vil variasjoner i realinntekten etter skatt (som oppfattes som forbigående) slå gjennom på husholdningenes sparing. En konsekvens av dette er f.eks. at midlertidige skattekutt vil være lite effektivt til å stimulere privat forbruk i en lavkonjunktur.
Rentens rolle
I slike modeller er realrenten den relative prisen (bytteforholdet) mellom konsumgoder i dag og i fremtiden. Selv om en økning i realrenten medfører at dagens konsum faller relativt til fremtidige perioder, dvs. at konsumbanen blir brattere, vil dette ikke nødvendigvis bety at en renteøkning øker spareraten. Forklaringen er at en renteendring ikke bare har en substitusjonseffekt, men også en inntektseffekt. En renteøkning gir større avkastning på sparing. Dermed trenger husholdningene å spare mindre for å oppnå ønsket fremtidig konsum, slik at forbruket i første periode øker. Samtidig gjør økt rente fremtidig konsum billigere målt i nåverdi, noe som fører til mindre konsum i dag (økt sparing).
En mer kompleks virkelighet
I praksis (eller i mer komplekse modeller) er det flere av disse forutsetningene som ikke holder eksakt. For det første vil det være usikkerhet om fremtidig inntekt. Selv om inntekten forventes å stige i fremtiden, kan husholdningene ønske å bygge opp en buffer. Videre vil det være forskjeller mellom innskuddsrente og utlånsrente, krav om sikkerhet for lån og innslag av kredittrasjonering, slik at individenes tilpasning blir mer komplisert. Endelig er mange husholdninger ikke så rasjonelle, og bryr seg kanskje lite om å planlegge fremtiden.
Hvorfor sparer de eldre?
Et annet avvik man ser i praksis er at pensjonister har en tendens til å spare mer enn det en enkel modell for konsumallokering tilsier. Mulige forklaringer kan være en kombinasjon av forsiktighetssparing og arvemotiv.
Norge står i likhet med de fleste andre industriland overfor en aldrende befolkning. Lav vekst i arbeidsstyrken betyr avdempet underliggende investeringsbehov, når det gjelder nye boliger og produksjonsutstyr. I tillegg blir sparingen høy i årene før eldrebølgen slår inn. Dermed har utviklingen bidratt til det fallet i realrentene man har sett i Norge og internasjonalt de siste tiårene. Når eldrebølgen for alvor treffer, trekkes det på sparingen, hvilket kan presse realrentene noe opp igjen. I hvilken grad de eldre tærer på akkumulert formue, vil ha betydning for hvor sterk denne effekten blir.