Innlegget drøfter bakgrunnen for den svake kronen og spør om det finnes bedre alternativer enn å la kronen flyte fritt på valutamarkedet?
Mens nordmenn på utenlandsferie ergrer seg over at kronekursen er svak, gleder hotell- og turistnæringen her hjemme seg over at Norge er «på billigsalg». Generelt har eksport- og importkonkurrerende næringer en fordel av den svake kronen, mens nordmenn merker at økte importpriser løfter inflasjonen.
Nylig foreslo Olav Chen i Storebrand å «låse kronekursen innenfor bestemte nivåer». Mange norske økonomer er skeptiske. I Danmark, som har fastkurspolitikk mot euroen, har det vært en tilsvarende debatt, men med motsatt fortegn. Der ville noen la kronen flyte for å få ned inflasjonen.
En sentralbank skal stabilisere pengeverdien, men skal Norges Bank søke å opprettholde kronens internasjonale eller innenlandske verdi?
I teorien er dette to sider av samme mynt. På lang sikt vil det nominelle valutakursen bestemmes av forholdet mellom innenlandske og utenlandske priser. En fast valutakurs mot et valutaområde med lav inflasjon, vil gjøre at man importerer denne over tid. Ulempen er at rentenivået må følge det i ankerområdet (unntatt i perioder med valutauro), og at valutakursen ikke kan tilpasses økonomiske sjokk. Ved flytende valutakurs kan kronen fluktuerer mye på kort sikt. Dette gir større uforutsigbarhet ved internasjonal handel, men en inflasjon lik den ute vil bidra til å stabilisere det langsiktige likevektsnivået for kronen. I dette regimet kan renten i større grad tilpasses innenlandske konjunkturforhold og valutakursen fungere som en støtdemper ved bytteforholdssjokk.
Hva sier erfaringene?
Etter andre verdenskrig og frem til tidlig på 1990-tallet førte Norge ulike former for fastkurspolitikk. Helt fast var kronekursen likevel ikke, for i perioden 1972 til 1986 devaluerte Norge en rekke ganger for å gjenopprette konkurranseevnen. For å bryte den pågående inflasjonsspiralen, fikk Norges Bank i 1986 ansvar for pengepolitikken (frem til da var renten bestemt av Stortinget, noe som var mulig pga. omfattende kapitalkontroll). Nå skulle kronen holdes stabil av inflasjonsmessige årsaker. På grunn av uro i valutamarkedet og spekulativt press mot kronen, brøt fastkursregimet sammen den 10 desember 1992. I forkant hadde Norges Bank støttekjøpt kroner (som tærer på valutareservene) og økt styringsrenten til 25 prosent. Allerede 19 november hadde svenskekronen blitt sluppet fri på valutamarkedet, etter at en økning i marginalräntan til 500 prosent hadde vist seg utilstrekkelig til å skape tillit til den svenske fastkurspolitikken.
I Norge videreførte man en styrt flyt av kronen, der denne skulle holdes stabil i forhold til utgangsleie mot europeiske valutaer. Norges Bank skulle bruke rentenivået og valutaintervensjoner (kjøp og salg av valuta) til å stabilisere kronen, men ikke like sterkt som innenfor et fastkursregime. Heller ikke dette fungerte etter hensikten. Norge lå foran Europa i konjunkturforløpet, slik at det å skygge rentenivået ute virket destabiliserende på norsk økonomi («Walters-effekten»). I 1997/98 førte innenlandsk overoppheting, oljeprisfall og finansuro til at Norges Bank måtte sette opp styringsrenten fra 3,25 til 8 prosent i et forsøk på å stagge kronekursfallet. Når Svein Gjedrem overtok som sentralbanksjef fra januar 1999 gikk vi i det stille over til et implisitt inflasjonsmål, som ble formalisert av Stoltenberg-I regjeringen i 2001. Siden da har vi hatt fri flyt for kronen på valutamarkedet.
Flytende valutakurs med inflasjonsmål har gjennomgående fungert godt i Norge og andre små åpne økonomier gjennom flere tiår. Til tross for massive sjokk som finanskrisen i 2008, eurogjeldskrisen i 2010-12, oljepriskollapsen i 2014/15 og koronapandemien i 2020/21, har Norge hatt en forholdsvis stabil makroøkonomisk utvikling. En viktig årsak har vært at kronen tidvis har fungert som en buffer ved store sjokk.
For eksempel bidro kronekursfallet etter oljepriskollapsen i 2014 til å stimulere øvrig nettoeksport, noe som fjernet behovet for «intern devaluering» – i form av lavere nominelle lønninger (hvilket kunne ført til store problemer for husholdninger med mye gjeld). Det er nettopp fraværet av valutakurskanalen ved slike tilpasninger som har vært et hovedproblem for eurosamarbeidet.
Inflasjonen har også vært lav og stabil på rundt 2 prosent, frem til denne tiltok kraftig i Norge og de fleste andre land i kjølvannet av pandemien.
Ingen enkle løsninger
Det er fordeler og ulemper ved ulike penge- og valutapolitiske regimer. Trilemmaet i internasjonal finans innebærer at land ikke kan ha frie kapitalbevegelser, fast valutakurs og kontroll på rentenivået samtidig. Den svake kronen skyldes flere forhold og kan neppe løses med ett enkelt grep. Trolig kan kronesvekkelsen knyttes til at rentene ute har økt mer enn i Norge, men også lavere petroleumspriser, samt uro internasjonalt og dermed krav til større risikopremie for å sitte på norske kroner.
En fastkurspolitikk ville ikke nødvendigvis hindret utstrømming av kapital fra Norge, men kunne gitt kraftigere renteoppgang. Å innføre euro ville kreve EU-medlemskap og flere år med fastkurspolitikk innenfor ERM-II samarbeidet. De fleste økonomer vil mene at å oppgi nasjonal penge- og valutapolitikk kan ha svært store samfunnsøkonomiske kostnader.
Dersom kronen er kunstig svak, dvs. at dagens kurs ikke er nødvendig for å sikre full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien, vil den uansett styrkes på sikt. Vi kan ikke endre realvalutakursen gjennom valg av valutapolitikk, kun om tilpasningen skjer gjennom innenlandske priser eller nominell valutakurs. Så lenge vi ikke vet hva som er korrekt likevektskurs, er det lurt å la kronen flyte og beholde handlefriheten ved egen pengepolitikk.