I mars har det vært registrert over 211.000 helt eller delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak hos NAV. Innlegget drøfter noen viktige sammenhenger i arbeidsmarkedet, ofte fremstilt ved phillipskurven og beveridgekurven. Hvor mye av økningen i arbeidsledigheten skyldes lavere aktivitetsnivå og hva kan tilskrives økt friksjons- eller strukturledighet?
Dersom man betrakter personer registrert som helt ledige, utgjorde dette 4,2 prosent av arbeidsstyrken i mars. Figur 1 viser utviklingen i sesongjusterte tall for registrerte helt ledige som andel av arbeidsstyrken fra 2015 og frem til i dag, samt anslag ut 2024, hentet fra Norges Banks siste pengepolitiske rapport. Som det fremkommer, er arbeidsledigheten fortsatt høy i norsk målestokk, men ventes å gradvis avta over tid.
Sesongjustert. Prosent. Kilder: NAV og Norges Bank.
Aktivitet, struktur og friksjon
Arbeidsledigheten består av en syklisk og «naturlig» del. Man sier ofte at den naturlige ledigheten både gjenspeiler strukturene på arbeidsmarkedet, altså graden av samsvar mellom de personene som søker jobb og de jobbene som bedriftene skal fylle, og friksjonsledighet, som skyldes at det tar tid for personer og bedrifter å finne hverandre.
Phillipskurven
Et sentralt mål for myndighetene i den økonomiske politikken er å holde arbeidsledigheten lav. Her spiller både finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken (partene i arbeidslivet) en viktig rolle. Ifølge standard lærebokfremstillinger er sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon negativ på kort sikt. Dette illustreres gjerne ved Phillipskurven, som viser at lavere arbeidsledighet fører til økt inflasjon, og motsatt. Fordi det eksisterer stivhet i pris- og lønnsdannelsen, vil penge- og finanspolitikken kunne bidra til at arbeidsledigheten raskere når sitt naturlige nivå.
Samtidig vil det ikke ha hensikt å presse arbeidsledigheten under langsiktig likevekt, fordi dette kan utløse høyere inflasjonsforventninger og lønnskrav, som igjen vil slå ut i økt ledighet. Dermed blir Phillipskurven vertikal på lang sikt. Skjevheter i arbeidsmarkedet som gjør den naturlige ledigheten høy må strukturpolitikken, og ikke stabiliseringspolitikken, søke å løse. I praksis er dette et vanskelig skille, fordi den naturlige arbeidsledigheten ikke er direkte observerbar og varierer over tid. Tidligere innlegg har drøftet mulige årsaker til den svake empiriske sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon de siste årene.
Beveridgekurven
Graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet kan illustreres ved å betrakte sammenhengen mellom arbeidsledighet og andel ledige stillinger. I en nedgangskonjunktur vil lavere sysselsetting føre til en økning i arbeidsledigheten, samtidig som andelen ledige stillinger reduseres. Figur 2 viser en negativ sammenheng mellom de to størrelsene, basert på kvartalisvise norske data fra de siste ti årene (Merk: her er arbeidsledighet målt ved SSBs arbeidskraftundersøkelse og utgjorde 5 prosent av arbeidsstyrken i 4. kvartal 2020). Dette forholdet omtales ofte som Beveridgekurven og er i grafen estimert ved en trendlinje som gir best føyning til datapunktene for perioden frem til 1. kvartal i fjor. Observasjonene for 2-4. kvartal 2020 er i figuren gitt grønn farge.
Prosent av arbeidsstyrken og antall stillinger. Sesongjustert.
Kilder: Statistisk sentralbyrå og egne beregninger.
Strukturelle forandringer i økonomien kan gi større mismatch, ved at virksomhetene etterspør andre typer arbeidskraft enn den som er ledig. Da vil både arbeidsledigheten og andelen ledige stillinger (vakansraten) kunne øke og føre til at kurven skifter utover (opp til høyre) i diagrammet. Som vist i figuren, har man under koronapandemien sett en klar økning i arbeidsledigheten, samtidig som andelen ledige stillinger har holdt seg høyere enn den historiske sammenhengen skulle tilsi.
Det er de næringene som har vært direkte berørt av smitteverntiltakene som i størst grad har opplevd sysselsettingsnedgang. Andelen langtidsledige, som består av personer som har vært helt ledige i mer enn et halvt år, har steget til et historisk høyt nivå det siste året. Langtidsledighet kan redusere muligheten til å komme tilbake i arbeidslivet, blant annet som følge av tapte ferdigheter og at arbeidsgivere vurderer langtidsledige negativt. Rundt 20 prosent av de langtidsledige er imidlertid permitterte, og kan dermed ha bedre utsikter til å komme tilbake i jobb når samfunnet gjenåpnes.
Som nevnt innledningsvis venter Norges Bank, men også SSB og andre prognosemiljøer, at arbeidsledigheten vil komme ned gjennom 2021 og påfølgende år. Likevel er det en risiko for såkalte «hysterese-effekter», altså det velkjente mønsteret at arbeidsledigheten går raskere opp enn ned.