Lønnsoppgjøret for 2017 nærmer seg. Et sentralt spørsmål for partene i arbeidslivet, og for myndighetenes økonomiske politikk, er i hvilken grad økningen i arbeidsledigheten de siste årene gjenspeiler svake konjunkturer eller varige strukturendringer knyttet til nedbygging av oljenæringen. Et uvanlig stort sprik i ulike mål på arbeidsledigheten illustrerer denne usikkerheten.
Utviklingen i det norske arbeidsmarkedet har de siste årene vært preget av tilbakeslaget i oljerelaterte næringer, som er der arbeidsledigheten i hovedsak har gått opp. De store investeringskuttene på norsk sokkel etter oljeprisfallet i 2014 innebar et negativt etterspørselssjokk med multiplikatoreffekter over på Fastlands-Norge. Likevel satte oljeprisfallet bare fart i en allerede varslet nedskalering av investeringsaktiviteten, tvunget frem av flere år med kraftig kostnadsvekst etter at oljeproduksjonen nådde sitt historiske toppnivå. Dermed har utviklingen i oljenæringen skapt behov for omstilling fra olje til annen næringsvirksomhet – særlig innen mer tradisjonell konkurranseutsatt sektor.
Det kraftige fallet i råoljeprisene skapte behov for en styrking av konkurranseevnen ovenfor utlandet. Pengepolitikken, med flytende valutakurs og inflasjonsmål, har gjort det mulig å få til en hurtig styrking av konkurranseevnen ved at kronen har svekket seg på valutamarkedet. Fra 2012 til 2016 falt de relative timelønnskostnadene ovenfor EU med 25 prosent. Fallet i valutakursen har fungert som en koordinerende mekanisme som har gitt nedgang i gjennomsnittlig reallønn (gjennom økte importpriser) og styrking av konkurranseevnen. Også realrentene i Norge har kommet ned, noe som gir stimulans til å fremskynde konsum og realinvesteringer, slik at bortfallet av etterspørsel som følge av oljeprisfallet blir motvirket. Selv om de nominelle rentenivåene ligger enda nærmere null (eller er svakt negative) hos våre naboland, har den høye prisstigningen bidratt til at realrentene har vært lavest i Norge.
Under fjorårets lønnsoppgjør ble det påpekt her på bloggen at partene i arbeidslivet sto ovenfor en vanskelig avveining. Selv om en bedring av den kostnadsmessige konkurranseevnen stimulerer nettoeksporten, er det begrenset hvor mye Norges Bank kan svare på lav lønnsvekst ved å kutte renten når vi ligger nær det nominelle rentegulvet. Hvis renten ikke kan falle ytterligere, slik at kronen heller ikke svekker seg, vil en svak lønnsvekst ha svært begrenset positiv effekt på konkurranseevnen – siden nominell lønnsvekst også er lav i andre land. Dermed kan virkningen av negativ reallønnsvekst på privat forbruk dominere, slik at arbeidsledigheten går opp (og ikke ned). Dette poenget gjelder fortsatt. Med høye gjeldsnivåer og begrenset handlerom i pengepolitikken kan flere år med reallønnsnedgang skade norsk økonomi. Dette taler for at årets lønnsoppgjør tar sikte på å unngå videre nedgang i kjøpekraften.
Etterspørselssvikt eller manglende omstillingsevne
Selv om man i Norge har tradisjon for et inntektspolitisk samarbeid, der partene legger samfunnshensyn til grunn i lønnsforhandlingene, vil lønnsveksten til syvende og sist gjenspeile graden av slakk i økonomien. Mangel på arbeidskraft presser lønningene opp og motsatt.
I Norge publiseres det to statistikker for arbeidsledighet. Det første tallet er dem som er registrert som helt arbeidsledige hos NAV. Arbeidskraftundersøkelsen fra SSB, kalt AKU-ledigheten, måler registrerte og ikke registrerte ledige basert på intervjuundersøkelser. Erfaringene viser at en del arbeidssøkende uten rett på dagpenger ikke registrerer seg som arbeidsledige. Samtidig regnes personer på arbeidsmarkedstiltak ikke med blant de registrerte helt arbeidsledige. Man må derfor forvente at AKU-ledigheten fra SSB ligger litt høyere enn NAV-tallene. De siste par årene har det vært et uvanlig stort sprik mellom de to arbeidsledighetsmålene. Mens den registrerte arbeidsledigheten fra NAV var 3,2 prosent av arbeidsstyrken i januar, viser AKU-tallene fra SSB en arbeidsledighetsprosent på 4,4 prosent. Dette gapet bidrar til usikkerheten rundt omfanget av ledige ressurser i arbeidsmarkedet.
I Norge har arbeidsledighetsprosenten variert mindre over konjunktursyklusen enn i mange andre land. Delvis kan dette skyldes at Norge har tradisjon for å føre en aktiv stabiliseringspolitikk, noe som faktisk gir mindre svingninger i produksjon og sysselsetting. Samtidig kan den relativt stabile utviklingen i arbeidsledigheten skyldes at arbeidstilbudet har vært følsomt for endringer i jobbutsiktene, f.eks. ved at flere unge har trukket seg ut av arbeidsmarkedet i dårlige tider – for å ta påfyll av utdannelse. Utviklingen fra de siste årene skaper et blandet bilde. Dette kommer til syne i at AKU- ledigheten har steget klart mer enn NAV- ledigheten. Forholdsvis få av dem som har oppgitt seg som jobbsøkere til SSB har samtidig registrert seg som ledige hos NAV.
Det er ingen entydige svar på hva som ligge bak denne utviklingen. Noen av dem som ble overtallige tidlig i oljenedturen i 2014 kan ha vært arbeidsledige så lenge at de har mistet retten til dagpenger, hvilket gjør at de ikke lenger melder seg hos NAV. En annen mulighet er at arbeidsledigheten blant de unge har økt, siden en del av disse mangler arbeidserfaring og dermed ikke har rett på dagpenger. En slik utvikling illustrerer viktigheten av å gi tilstrekkelig stimulans av aggregert etterspørsel. Det er imidlertid også en mulighet for at arbeidsmarkedet har blitt mindre fleksibelt, slik at omstillingen fra oljerelaterte næringer til annen næringsvirksomhet går tregt. I så fall vil en gitt økning i AKU-ledigheten bety mindre slakk i økonomien enn tidligere. Økt strukturell arbeidsledighet må møtes gjennom tiltak som gir insentiver til etterutdanning, nyetableringer og større geografisk arbeidsmobilitet.
Lav lønnsvekst indikerer at arbeidsgiverne har stor tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Årets lønnsoppgjør kan derfor gi en pekepinn på hvor mye av arbeidsledigheten som er strukturell og hvor mye som er påvirket av fortsatt svake konjunkturer.