Torsdag legger Norges Bank frem pengepolitisk rapport med oppdaterte makroøkonomiske prognoser og en ny bane for styringsrenten de neste årene. Utviklingen i norsk økonomi, stigende renter internasjonalt og det nye inflasjonsmålet tilsier at styringsrenten økes noe tidligere og mer enn det sentralbanken signaliserte i desember. En av usikkerhetsfaktorene fremover er knyttet til boligmarkedet.
I Norges Banks forrige Pengepolitisk rapport med vurderinger av finansiell stabilitet (fra desember) ble det lagt til grunn en bane der styringsrenten gradvis økes fra rekordlave 0,5 prosent til 1,6 prosent ved utgangen av 2020. Sentralbanken spådde at inflasjonen ville stige til litt over 2 prosent mot slutten av denne perioden. Produksjonsgapet, som måler avvik fra normal kapasitetsutnyttelse, ble anslått til positivt fra neste år. Disse prognosene ble ansett som forenlig med en rimelig avveid pengepolitikk, siden det positive produksjonsgapet ville presse inflasjonen opp til det gamle målet på 2,5 prosent i årene etter 2020.
Tidligere denne måneden senket regjeringen inflasjonsmålet fra 2,5 til 2 prosent. Med de gamle anslagene for inflasjons- og produksjonsgapet, tilsier dette at styringsrenten økes tidligere og mer enn indikert i forrige rapport. Riktignok betyr et lavere inflasjonsmål at de lange nominelle rentene skal stige mindre, men «sluttpunktet» i rentebanen fra desember var fortsatt lavere enn et langsiktig normalt nivå. Dette er trolig rundt 3 prosent, mot tidligere 3,5 prosent. Samtidig må Norges Bank kalibrere rentebanen til ny informasjon som har relevans for prognosene for inflasjons- og produksjonsutviklingen fremover.
Den løpende kjerneinflasjon har hittil i år vært litt lavere enn anslått. Samlet sett har utviklingen i BNP-veksten og arbeidsledigheten vært ganske nær Norges Banks prognoser fra desember. Sentralbankens regionale nettverk, som ble lagt frem nylig, melder om økt vekst, noe større kapasitetsutnyttelse og marginalt høyere forventninger til lønns- og prisveksten fremover. Kronekursen har styrket seg litt, men vekst- og renteforventningene internasjonalt har steget. De økonomiske nøkkeltallene indikerer dermed en noe brattere bane for den korte pengemarkedsrenten.
I motsetning til mange tidligere konjunkturoppganger bremser boliginvesteringene det økonomiske oppsvinget. Gjennom fjoråret falt boligprisene klart. Dette kan tilskrives at boligprisene hadde kommet opp på et høyt nivå, noe som ga en betydelig ekspansjon på tilbudssiden, samtidig som nettoinnvandringen falt. Boliglånsforskriften bidro trolig til omslaget, og dette ble forsterket av stort mediefokus som påvirket folks forventninger. Boligmarkedet er en joker i de makroøkonomiske prognosene. Utover å påvirke boligbyggingen, kan prisutviklingen innvirke på husholdningenes låneetterspørsel og privat konsum.
Etter fjorårets fall, har boligprisene på landsbasis vært tilnærmet uforandret hittil i år, målt ved Eiendom Norge sine sesongkorrigerte tall. Prognosene spriker fra ytterligere nedgang til ny oppgang. Realboligprisene ligger fortsatt på et høyt nivå. I et nylig innlegg ble det argumentert for at en videre oppgang i ferdigstillelsen av boliger, lav befolkningsvekst og en forsiktig renteoppgang tilsier at boligprisene vil utvikle seg svakt fremover. På kort sikt vil likevel markedspsykologi og hvilke «historier» som preger nyhetsbildet bety mye.
Et viktig spørsmål for Norges Bank vil være hvordan husholdningene og boligmarkedet tilpasser seg en renteoppgang. Høye realboligpriser har gitt husholdningene en stor gjeldsbelastning, noe som betyr at rentefølsomheten på privat konsum har økt. I Storbritannia og Canada har man den senere tid sett tegn til et omslag i boligmarkedet, etter at sentralbankene i disse landene så vidt har kommet i gang med rentenormaliseringen. Dette er land som i likhet med Norge har opplevd flere år med sterk boligpris- og gjeldsvekst.
Nå vil Norges Bank selvfølgelig tilpasse pengepolitikken til den realøkonomiske utviklingen. Med flytende valutakurs og inflasjonsmål er vi mindre utsatt for eksterne sjokk. Noen halerisikoer finnes likevel, som en klar internasjonal renteoppgang som svekker kronekursen eller globale inflasjonsimpulser fra en eventuell handelskrig.
Til tross for at renteoppgangen rykker nærmere, ligger denne fortsatt an til å bli moderat i et historisk perspektiv. Samtidig tilsier et høyt gjeldsnivå at en gitt renteøkning virker sterkere på økonomien enn tidligere.