Dette innlegget drøfter den pågående handelskrigen, det politiske presset på Federal Reserve og hvorvidt Kina manipulerer sin valuta.
De siste dagers eskalering av handelskonflikten mellom USA og Kina har fått klare utslag i finansmarkedene. Aksjekursene og råvareprisene har falt og forventningene til fremtidig markedsvolatilitet økt, mens investorene har presset opp prisene på statsobligasjoner og gull. Små råvarevarebaserte valutaer, som den norske kronen, har også svekket seg betydelig.
Donald Trump annonserte forrige uke, på twitter, at USA fra 1. september vil innføre 10 prosent toll på kinesiske varer tilsvarende 300 milliarder dollar – heriblant på leker, elektronikk og klær. Dette følger en rekke tidligere tiltak, der USA har innført stadig høyere straffetoll på kinesiske varer og Kina har svart med samme mynt. Det er nå knapt noen handelsvarer mellom verdens to største økonomier som ikke vil være påvirket av de voksende tollmurene.
Mandag varslet Kina at landets selskaper ikke lenger vil kunne importere amerikanske landbruksprodukter. I tillegg tillot Kinas sentralbank det største daglige kursfallet for yuanen mot US dollar siden 2015. Dette ble etterfulgt av at Finansdepartementet i USA natt til tirsdag stemplet Kina som en «valutamanipulator».
En feilslått handelspolitikk
Opptrappingen av handelskonflikten kommer ikke uventet. I et blogginnlegg i januar i fjor ble utviklingen beskrevet som en skattestimulert handelskrig, siden store kutt i selskapsskatten har redusert offentlig sparing i USA, hvilket gir økte handelsunderskudd, samtidig som Trump tror årsaken er dårlige handelsavtaler. Dermed økes tollsatsene for å bremse importen og presse Kina og andre land til å kjøpe mer fra USA. Handelsbalansen er imidlertid et makroøkonomisk spørsmål, som i liten grad er påvirket av handelspolitikken.
Til tross for store økninger i tollsatsene ovenfor Kina har det samlede underskuddet på handelsbalansen i USA blitt større, ikke mindre. Figur 1 viser endring i den amerikanske handelsbalansen ovenfor utlandet (ex-OPEC land) i perioden januar – juni 2019. Som illustrert har et mindre handelsunderskudd ovenfor Kina ført til en vridning av amerikansk import over mot andre markeder, slik at nettoimporten har økt ovenfor disse landene. Dermed har man fått en ineffektiv omallokering av handelen mot land med høyere kostnadsnivåer. Importprisene i USA (før toll) stiger for innsatsfaktorer og ferdigvarer.
De økte tollsatsene innebærer en skatteøkning for amerikanske husholdninger. Som andre skatter fører disse til vridningseffekter og inndragelse av kjøpekraft. I tillegg skaper handelskonflikten større usikkerhet rundt fremtidig markedstilgang og verdikjeder, hvilket reduserer næringslivets vilje til å gjennomføre irreversible investeringsprosjekter.
Donald Trump har uttalt at handelskriger er bra og enkle å vinne. Så langt tyder alt på at han tar feil. Faktisk kan de negative effektene være større for USA enn det de teoretiske modellene forespeiler. Når kineserne slutter å kjøpe amerikanske soyabønner, er det vanskelig å erstatte dette markedet. I tillegg innebærer Kinas statsdominerte økonomi at landet både har større vilje og evne til å føre motkonjunkturpolitikk for å nøytralisere negative effekter på BNP og sysselsetting. Endelig kan økt usikkerhet få dollaren til å styrke seg, siden denne har status som en «trygg havn» i perioder med finansiell uro. Dette svekker amerikansk konkurranseevne og nettoeksport.
Politisk press på Fed
Det er likevel penge- og valutapolitikken som har kommet mest i søkelyset. Den amerikanske presidenten fortsetter å angripe Federal Reserve (Fed) og krever at styringsrenten settes kraftig ned. Fed er politisk uavhengig. Det er prognosene for inflasjon og arbeidsledighet i USA som bestemmer rentebanen.
Den siste opptrappingen av handelskonflikten kom nærmest umiddelbart etter at Fed i slutten av juli gjennomførte et «føre-var-kutt» i styringsrenten – for å motvirke negative effekter fra økt usikkerhet og markedsuro knyttet til handelskrigen. Dette har fått enkelte til å spekulere i om Trump prøver å bruke handelskonflikten til presse Fed til rentekutt i forkant av presidentvalget i 2020. Fed må ta hensyn til at økonomien fortsatt er nær full sysselsetting og at handelseffektene er usikre. Markedet ser likevel ut til å prise inn klart større rentekutt enn det sentralbanken har signalisert.
Samtidig er det et aspekt som har fått begrenset oppmerksomhet, nemlig muligheten for at USA kan intervenere i valutamarkedet for å svekke den sterke dollaren. Trump har uttalt at dette er en mulighet og Finansdepartementet har som nevnt gitt Kina betegnelsen valutamanipulator.
Er Kina en valutamanipulator?
I forkant av finanskrisen i 2007/8 holdt Kina sin valuta kunstig svak mot amerikanske dollar for å stimulere landets eksportvekst. Kinas sentralbank kjøpte dollar i form av statsobligasjoner, noe som akkumulerte store kinesiske valutareserver og la nedadgående press på amerikanske langrenter. Mange økonomer har pekt på dette som en medvirkende årsak til den kredittfinansierte boligboblen i USA før krisen. I dag er situasjonen annerledes. De fleste uavhengige studier har konkludert med at Kina sin valuta ikke er kunstig svak mot dollaren. Tvert imot tilsier økonomisk teori at en valuta vil svekke seg når det ilegges toll på eksportvarer – for å motvirke effektene på handelsbalansen. Det er derfor britiske pund har falt kraftig i frykt for en hard-Brexit.
I USA er det Finansdepartementet som bestemmer om det skal interveneres i valutamarkedet. Å selge dollar og kjøpe utenlandsk valuta vil lede til økt likviditet i det amerikanske pengemarkedet, noe som vil presse ned det kortsiktige rentenivået. For å motvirke dette må Fed sterilisere intervensjonene, ved å foreta nøytraliserende transaksjoner, for eksempel legge ut statssertifikater eller sette en innskuddsrente som er høyere enn markedsrenten. Dette vil påføre den amerikanske staten økte rentekostnader, samtidig som empiriske studier viser at effektene i valutamarkedet av steriliserte intervensjoner er små og forbigående.
Trump vil derfor mislykkes med eventuelle valutaintervensjoner, men slike kan likevel pulverisere USAs troverdighet i forhold til uttalelser om andre lands valutapolitikk.