Rentenivåene er historisk lave i de fleste land. Den langsiktige trenden med lavere renter kan delvis forklares med at inflasjonen har kommet ned fra toppen på 1980-tallet. Der er likevel fundamentale forhold som lav investeringsvekst og høy sparing som gjør at realrentene vil holde seg lave en god stund fremover.
Den amerikanske staten kan ta opp lån for en tiårsperiode til en nominell rente på 1,7 prosent. Hvis du synes det virker lavt, er det faktisk høyt i forhold til en del andre land. Renten på 30 års statsobligasjoner i Tyskland er i skrivende stund på 0,84 prosent, mens statslån med fem års løpetid har en rente på -0,53 prosent! Sistnevnte betyr at Tyskland får betalt for å disponere andres penger i et halvt tiår. Skal man ta et virkelig langsiktig blikk, finnes det økonomer ved Bank of England (Haldane, 2005) som mener å ha funnet ut at rentene aldri har vært lavere på 5000 år! Dette er selvfølgelig meget usikre tall, men den britiske sentralbanken har selv statistikk tilbake til 1694, der ingen tidligere registreringer går så lavt ned som dagens britiske styringsrente.
Historiske renter. Kilde: Haldane (2015,s.19)
Når man skal prøve å forklare disse ekstremt lave rentenivåene, er det nyttig å skille mellom nominelle renter og reelle (dvs. inflasjonsjusterte) renter. Hvis man betrakter den nominelle renten på statsobligasjoner med 10 års løpetid i USA, ser man at denne nådde en topp på ca. 15 prosent på starten av 1980-tallet og siden har hatt en klar fallende trend. Som figuren nedenfor synligjør, kan deler av rentefallet forklares med at inflasjonen har kommet ned, og deretter vært ganske lav og stabil. Kreditorer vil kreve en kompensasjon for inflasjon, som er et mål på hvor raskt pengene mister sin kjøpekraft. På 1990- tallet forsvant inflasjonsproblemene fra verdensøkonomien, og dette har satt varige spor i rentenivåene.
Lange renter og inflasjon i USA. Kilde: research.stlouisfed.org
Pengepolitikken er det som bestemmer inflasjonen på lang sikt. De siste tiårene har mange sentralbanker blitt mer politisk uavhengige og gått over til såkalt inflasjonsmålstyring. Som virkemiddel for å styre inflasjonen, tilpasses det kortsiktige nominelle rentenivået. Siden det er kostnader knyttet til å forta prisjusteringer er mange priser i økonomien, og følgelig også inflasjonsforventingene, ganske stive på kort sikt. Dermed har pengepolitikken også en midlertidig effekt på realrenten og det aggregerte etterspørselsnivået i økonomien. Som svar på finanskrisen og den påfølgende «store resesjonen» kuttet mange sentralbanker den nominelle styringsrenten resolutt til et nivå nær null. Deler av det historisk lave rentenivået kan altså forklares av en ekspansiv pengepolitikk som følge av finanskrisen og dens lange ettervirkninger – men det er noe mer fundamentalt som lurer i kulissene.
For å nå sitt inflasjonsmål må pengepolitikken ta hensyn til den såkalte nøytrale realrenten, dvs. den realrenten som gir en normal kapasitetsutnyttelse i økonomien og dermed også stabil inflasjon over tid. Den nøytrale realrenten påvirkes av en rekke realøkonomiske forhold utenfor sentralbankens kontroll. Disse er ikke direkte observerbare og beveger seg over tid. Selv om den nøytrale realrenten derfor må estimeres på et rimelig usikkert grunnlag, kan man med stor sikkerhet si at mye av rentefallet skyldes at denne også har falt. Hvordan vet man det? For det første har den inflasjonsjusterte avkastningen på sikre plasseringer falt over en lengre tid enn det man kan forvente at pengepolitikken kan påvirke (tenk på bankinnskudd). For det andre har de historisk lave nominelle styringsrentene gått hånd i hånd med lav inflasjon. Hvis sentralbankens nominelle styringsrente ble holdt lavere enn summen av inflasjon og nøytral realrente, ville det oppstått en inflasjonsspiral. Isteden har inflasjonen falt til et historisk lavt nivå i mange land, selv med nominelle renter nær null og aktivistisk pengetrykking fra mange sentralbanker.
Realrenten er et mål på reelle lånekostnader. Fundamentalt sett kan man derfor betrakte fallet i realrentene som en følge av at tilbudet av sparing overstiger investeringsetterspørselen ved et høyere rentenivå. Det er særlig to populære (og ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende) teorier som går igjen når man skal forsøke å forklare disse mekanismene:
- Et «globalt spareoverskudd» drevet av ubalanser i verdenshandelen – først som følge av Kinas fastkurspolitikk mot dollaren, som ga en kraftig akkumulering av valutareserver, og senere som følge av den offentlige sparepolitikken i eurosonen.
- «Sekulær stagnasjon» som bl.a. skyldes høy sparing blant husholdningene og lav befolknings- og produktivitetsvekst.
En nærmere gjennomgang av disse teoriene og hvilke konsekvenser de har for den økonomiske politikken vil være tema i et fremtidig blogginnlegg.
Verden står ovenfor kanskje det laveste rentenivået noen sinne. Noe av fallet de siste tiårene skyldes at inflasjon har kommet ned, og i dag ikke har særlig fokus i folks hverdag. Det er imidlertid mer fundamentale forhold enn pengepolitikken som virker å redusere realrenten over tid. Skal realrenten løftes klart, hvilket vil være forbundet med sterkere økonomisk vekst, må andre deler av den økonomiske politikken, dvs. finanspolitikken og strukturpolitikken, tilpasses deretter.