Det har fått oppmerksomhet at NRK har laget en sak om at mange norske selskaper i årene 2017 til 2022 ikke betalte like mye skatt av overskuddene som skattesatsen på 22 prosent tilsier. Innlegget kommenterer saken og debatten i kjølvannet av denne.
Et fremhevet poeng i denne nyhetssaken er at dersom selskapene hadde betalt 22 prosent skatt på alle overskudd, ville staten fått inn 392 milliarder kroner mer i perioden. Flere har vært kritiske til fremstillingen. Regneøvelsen bygger på en forutsetning om at skattegrunnlaget ville vært det samme og tar ikke hensyn til at reglene er utformet for å unngå ugunstige tilpasninger.
At mange selskaper ikke betaler 22 prosent skatt kan tilskrives en kombinasjon av fremførbare underskudd og at bl.a. aksjeinntekter delvis er fritatt for ordinær beskatning så lenge gevinsten ikke tas ut på privat hånd. Sistnevnte skal hindre kjedebeskatning, der et selskap må skatte av samme inntekt i flere ledd.
Hvem bærer skattebyrden til selskapene?
The study of tax incidence is one of the most important and difficult topics in the economics of the public sector. [….] .. one of the principals of a desirable tax system is that it should be fair. But fairness depends not on whom the tax is imposed, but on who actually pays the tax – on the incidence of the tax.
Joseph E. Stiglitz: Economics of the Public Sector
I en illustrasjon til den nevnte NRK-saken, rister løven i riksvåpenet det som må være en vanlig lønnsmottager etter bena, så pengene raser ut av lommene, mens en bedriftseier med en stor pengesekk på ryggen sniker seg unna. At selskapene har betalt mindre enn 22 prosent av overskuddet er i all hovedsak et resultat av reglene, ikke unndragelse.
Det ikke alle har klart for seg, er at det ikke er de som ilegges en skatt som nødvendigvis bærer skattebyrden. Skattlegging av virksomheter kan påvirke prisene ovenfor kundene, lønningene til de ansatte og utbytte til investorene. Det er altså personer og ikke selskaper (les: organisatoriske enheter) som belastes selskapsskatten. Hvordan skattebyrden fordeles, vil avhenge av hvor prisfølsomt tilbud og etterspørsel er i de markedene virksomheten opererer.
Fremførbare underskudd og risikodeling
Det er gode grunner til at selskaper som går med underskudd kan motregne disse mot fremtidige overskudd. For mens det å skattlegge overskudd eller kapitalgevinster reduserer avkastningen fra investeringer, kan fratrekk bidra til å demme opp for nedsiderisiko – slik at effekten på investeringsetterspørselen ikke blir så negativ.
Når myndighetene bidrar til å dele på risikoen fra prosjekter gjennom skattesystemet, ved å både ta en del av kontantstrømmens mulige oppside og nedside, fungerer den som en «usynlig» medinvestor. Dermed oppstår det en risikospredning som kan få private aktører med risikoaversjon til å øke sine investeringer.
Hvor viktig denne egenskapen ved skattesystemet er, avhenger av hvor effektivt finansmarkedene fungerer. Aktører som handler aksjer på børsen, har mulighet til å diversifisere vekk selskapsspesifikk risiko. For mindre ikke-børsnoterte selskaper, kan likevel symmetri i skattereglene bidra til en type risikospredning som private markeder i mindre grad kan sikre. Det kan være flere årsaker til dette, men særlig at investorer mangler informasjon om risiko og forventet avkastning.
Nå betyr ikke dette at skattlegging av overskudd nødvendigvis er positivt for investeringsviljen så lenge man kan trekke fra underskudd. For selv om myndighetene kan bidra til å redusere noen finansielle kostnader, er det slik at f.eks. gründere legger ned mye arbeidsinnsats som de vil få mindre igjen for ved høy overskuddsbeskatning. Det virker imidlertid klart at det å snevre inn mulighetene for fremførbare underskudd, vil redusere hvor mange investeringsprosjekter som blir gjennomført – selv om disse ville være lønnsomme før skatteeffekten ble regnet inn.
Fradrag og tilpasninger
Et komplekst skattesystem med mange unntak og fradragsmuligheter, kan gi opphav til skatteplanlegging – som representerer sløsing med ressurser. Et bredt skattegrunnlag med lave satser er optimalt ut fra et effektivitetshensyn – særlig fordi vridningseffektene på sparing og arbeidstilbud øker med skattesatsen. I praksis er det likevel mange økonomiske og politiske hensyn som skal avveies mot hverandre i skattepolitikken. Dermed må man ha ulike fradragsmuligheter for at helheten skal fungere tilfredsstillende.
At selskaper kan fremføre underskudd og i liten grad skal skattlegges av kapitalgevinster før de realiseres på privat hånd, er tross alt gode egenskaper ved dagens skattesystem. Det er heller ikke gitt at færre fradragsmuligheter gir tilsvarende større skatteinntekter, dersom disse er ment å hindre en krymping av selve skattegrunnlaget.