Norges Bank hevet denne uken styringsrenten fra 0,75 til 1,25 prosent, samtidig som rentebanen ble oppjustert, slik at denne indikerer en styringsrente på minst 3 prosent neste sommer. Innlegget diskuterer utsiktene for pengepolitikken.
Dagens inflasjonsbølge har oppstått i en lavrenteverden. Den nøytrale realrenten, som balanserer sparing og realinvesteringer ved full sysselsetting, er ifølge Norges Banks anslag nær null. Dermed er den «normale» styringsrenten nær inflasjonsmålet på 2 prosent – eller litt lavere når man tar hensyn til påslag i pengemarkedet.
Som fremhevet tidligere på denne bloggen, betyr ikke dette at renten alltid vil være lav. I perioder må pengepolitikken bli stram for å bekjempe inflasjon. De siste tiårene har inflasjonen vært så lav og stabil at folk ikke har tatt særlig hensyn til den. Men nå har en rekke omstendigheter, eller en «perfekt storm» som noen kanskje vil kalle det, endret bildet fundamentalt.
I debatten fremheves det at økte energi- og råvarepriser, samt forstyrrelser i globale verdikjeder, ikke kan påvirkes av pengepolitikken. Det er riktig, men betyr ikke at sentralbankene kan la økonomien havne i en pris- og lønnsspiral. Som drøftet i forrige innlegg, er det allerede tegn til at inflasjonen tiltar på bred front. Arbeidsledigheten er svært lav, og næringslivet rapporterer om mangel på arbeidskraft. Stigende lønnsvekst og høyere importpriser bidrar til inflasjonspresset.
Taylorprinsippet
Taylorprinsippet innebærer at pengepolitikken svarer på en økning i inflasjonen på ett prosentpoeng, med å øke den nominelle renten med 1+a prosentpoeng, der a>0. Dvs. at realrenten stiger, hvilket etter hvert reduserer samlet etterspørsel, ressursutnyttelse og inflasjon. Studier av økonomene Richard Clarida, Jordi Gali og Mark Gertler viser at Federal Reserve i perioden 1960-1978 hadde en Taylor-parameter på -0,14. Når økt inflasjon driver ned realrenten, som stimulerer samlet etterspørsel , kan økonomien havne i en inflasjonsspiral, slik man så på 1970-tallet. I Volcker–Greenspan perioden som fulgte, der inflasjonen i USA ble bragt ned og stabilisert på et lavt nivå, var a=0,72.
Også Norges Bank har fulgt Taylorprinsippet i årene med inflasjonsmål. Nå bidrar renteglatting til at man ikke henter ut hele økningen med en gang, men når inflasjonen stiger kraftig, må styringsrenten raskere opp.
Internasjonalt rentesjokk
Som en liten åpen økonomi vil renteutviklingen ute påvirke hvilke rente Norges Bank må sette for å stabilisere inflasjonen nær 2 prosent over tid.
Federal Resere hevet nylig styringsrenten i USA med 0,75 prosentpoeng og oppjusterte «dot-plottet» (medlemmene i FOMCs forventninger til fremtidig rente) kraftig. Også land som Storbritannia, Sverige, Sveits, Island, Australia, Canada og New- Zealand øker renten, mens Eurosonen og Danmark trolig vil begynne i juli. Dette trekker rentedifferansen ovenfor utlandet i disfavør Norge, slik at det blir mindre attraktivt å sitte på kronefordringer. Så har da også kronen svekket seg. En svakere kronekurs stimulere nettoeksporten og samlet etterspørsel, ressursutnyttelse og inflasjon, men øker også importprisene.
Fra nullrente til stram pengepolitikk
Figuren er hentet fra Pengepolitisk Rapport og viser Norges Banks prognoser for inflasjonen, produksjonsgapet (avviket fra trend-BNP) og styringsrenten fremover. Som det fremkommer, ventes inflasjonen å ligge over målet på 2 prosent de neste årene , mens ressursutnyttelsen i økonomien er høy, til tross for at styringsrenten stiger til minst 3 prosent.
Prosent. Kilde: Norges Bank (PPR 2022/2).
Man kan derfor, som ved forrige Pengepolitiske Rapport, argumentere for at styringsrenten skulle vært satt enda mer opp. Nytt i denne rapporten er likevel at Norges Bank viser framskrivninger som går lenger frem enn prognoseperioden (se skravert område), basert på en mekanisk øvelse i makromodellen NEMO. Her faller inflasjonen tilbake mot nær 2 prosent i 2027, mens produksjonsgapet etter hvert blir marginalt negativt og styringsrenten returnerer til et normalt nivå.
Det er alltid stor usikkerhet rundt makroøkonomiske prognoser og økonomien utsettes løpende for nye sjokk. Lav nøytral realrente gjør at rentene er mye lavere enn sist inflasjonen var på dagens nivåer. Det er likevel klart at perioden der «alle» trodde inflasjonen var død og rentene knapt kunne stige, er en saga blott.