Debatten om Norge skal bli verdens første kontaktløse samfunn dukker opp med jevne mellomrom. Dette innlegget ser på noen av argumenter for og imot å avskaffe sedler og mynt. Mens de tyngste argumentene for å avskaffe kontanter knytter seg til svart økonomi og den nominelle nullrentebetingelsen i pengepolitikken, tilsier behovet for fleksible betalingsløsninger, konkurranse i betalingsformidlingen og alternativer til elektroniske løsninger i en krisesituasjon, at kontantene videreføres som betalingsmiddel.
Diskusjonen om Norge skal bli verdens første kontaktløse land har de siste dagene igjen dukket opp i mediene i forbindelse med etableringen av folkebevegelsen «JA til kontanter». Finansnæringen ønsker at Norge skal bli kontantløst innen få år. Dette får lite støtte i Norges Bank og Finansdepartementet. Sentralbanken lanserer isteden en ny seddelserie, som skal innføres i tre omganger i perioden 2017-2019.
I Norge har man to hovedtyper av betalingsmiddel: kontopenger og kontanter, der førstnevnte er bankinnskudd. Sedler og mynt i omløp har de siste 10 årene ligget stabilt på rundt 50 milliarder kroner årlig. Kontantandelen i den brede pengemengden M3 har en nedadgående trend og utgjør per i dag rundt 2,5 prosent.
Selv om kontanter utgjør en liten andel av transaksjonene i samfunnet, bidrar knitrende sedler og klingende mynt til fleksible transaksjonsmuligheter og konkurranse innen betalingsformidlingen. Samtidig gjør kontanter det vanskelig for bankene å sette negative nominelle innskuddsrenter ovenfor publikum i en situasjon der historisk lave rentenivåer presser rentemarginene.
Finansnæringen er opptatt av å eliminere kostnadene knyttet til kontanthåndteringen, siden dette er den betalingsformen der de har lavest kostnadsdekning. Fra et velferdsøkonomisk perspektiv bør bankene tilby kontanter til husholdninger som har en betalingsvilje som dekker marginalkostnadene for samfunnet. I 2014 utarbeidet Norges Bank et overslag av de samfunnsøkonomiske enhetskostnadene (dvs. kostnader per transaksjon) ved ulike betalingsformer (Norges Bank memo nr 5. 2014). Analysen viste at kontanter er noe dyrere for samfunnet enn kort og BankAxept, men billigere enn giro og internasjonale kort. Samtidig har de samfunnsøkonomiske enhetskostnadene for kontanter falt klart siden 2007.
Kontanter gir både inntekter og skatteunndragelse
Et sentralt argument for å slutte med kontanter er at disse gjør det lettere å bedrive økonomisk kriminalitet og skatteunndragelse. Samtidig er det inntekter knyttet til å utstede sedler og mynt, såkalt seigniorage. Disse tilfaller Norges Bank og til syvende og sist statskassen. Om statens nettoskatteinntekter vil stige eller synke som følge av kontantenes utfasing er derfor et uavklart spørsmål. Mye avhenger av hvordan de som unndrar skatt vil tilpasse seg et kontantløst samfunn. Hvis Norge blir det første landet i verden til å kvitte seg med kontanter, kan det tenkes at noen kriminelle vil foretrekke å foreta oppgjør i utenlandske pengeenheter, eksempelvis svenske kroner. Et annet aspekt er at delingsøkonomiteknologien kan senke transaksjonskostnadene knyttet til bytteøkonomi på en måte som gjør dette mer utbredt enn i dag.
Kontanter legger et gulv under innskuddsrentene
Samtidig har de siste års utvikling i verdensøkonomien satt fart i debatten om å avskaffe kontanter, også blant makroøkonomer. Som drøftet i flere innlegg her på bloggen, bidrar kontanter til å etablere et gulv for hvor lavt de nominelle rentene kan falle. Når den nøytrale realrenten blir tilstrekkelig negativ, begrenser dette pengepolitikkens mulighet til å stabilisere realøkonomien innenfor rammene av lav inflasjon. Noen økonomer har derfor foreslått å fjerne kontanter, for å gjøre det mulig å sette en tilstrekkelig lav nominell styringsrente.
Selv om fraværet av kontanter gjør det umulig å hamstre cash, kan man likevel se for seg at aktørene tilpasser seg betydelige negative innskuddsrenter ved å søke andre plasseringsmuligheter – som i likhet med kontanter gir null prosent nominell avkastning. Husholdninger kan bl.a. kjøpe opp gavekort, betale regninger og skattekrav på forskudd, mens noen bedrifter også kan bygge større varelagre. I praksis er det derfor ikke bare kontanter som begrenset omfanget av negative nominelle renter på bankinnskudd.
Det er både fordeler og ulemper knyttet til å avskaffe kontanter. Drøftelsen ovenfor bygger på en forutsetning om at det ikke oppstår forstyrrelser i betalingssystemet. I sin vurdering av finansiell infrastruktur for 2016 (Finansiell Infrastruktur 2016) påpeker Norges Bank at det ikke er dokumentert at elektroniske løsninger kan ta over kontantenes rolle i en krise. I tillegg har bankene ikke en tilstrekkelig god beredskap for å gjøre kontanter tilgjengelig i en slik situasjon.