Den siste uken har det foregått en debatt om Norge bør innføre 6- timers arbeidsdag. Dette innlegget ser nærmere på de økonomiske argumentene.

Det er ikke bare konsumet av varer og tjenester som påvirkes av at inntektsnivået stiger. Når et samfunn blir rikere vil mange ønske å hente ut mer fritid. I Norge har kombinasjonen av produktivitetsvekst og økte oljeinntekter gjort det mulig å redusere gjennomsnittlig arbeidstid mer enn i de fleste sammenlignbare land.

Vi jobber mindre enn før

Figur 1 viser utviklingen over tid i gjennomsnittlig årsverk, målt i timeverk per sysselsatt, for Norge, Sverige, Danmark og OECD-området.

Figur 1: Gjennomsnittlig timeverk per sysselsatt. Kilde: OECD.

I Norge falt arbeidstiden betydelig på 1970-tallet, hvilket må sees i sammenheng med innføringen av 40-timers arbeidsuke i 1976. Den samme utviklingen så man i Sverige og Danmark. Fallet fortsatte gjennom 1980-tallet, med nye kutt i arbeidsuken til 37,5 timer fra 1986. Som det fremkommer fortsatte nordmenn å arbeide mindre i gjennomsnitt helt frem til begynnelsen på 2000-tallet. I OECD- området bremset fallet i antall timeverk først opp etter finanskrisen, men ligger vesentlig høyere enn i Norge. I Sverige har faktisk antall timeverk økt noe etter 1980, mens danskene har hatt en utvikling mer på linje med Norge.

Flere eldre og ny teknologi

Økt fritid uten tilførsel av tilstrekkelig ny arbeidskraft, i form av høyere yrkesdeltagelse, befolkningsvekst eller arbeidsinnvandring, vil føre til en nedgang i arbeidstilbudet. De siste tiårene har Norge kombinert vekst i arbeidsstyrken med færre timeverk per sysselsatt, slik at tilgangen på arbeidskraft likevel har gitt positive bidrag til BNP-veksten. I årene fremover vil aldringen av befolkningen redusere yrkesdeltagelsen. Selv om dette i utgangspunktet øker knappheten på arbeidskraft, kan fremveksten av ny teknologi, som digitalisering og robotisering, i prinsippet løfte produktiviteten så mye at arbeidsmengden likevel kan falle videre. Enn så lenge ser man ikke tegn til et slikt produktivitetsløft i nasjonalregnskapstallene. Tvert imot har man både i Norge og internasjonalt observert et fall i veksttrendene for arbeidskraftproduktiviteten i årene etter finanskrisen.

I den offentlige debatten går det et klart skille mellom dem som mener at folk må jobbe mer i fremtiden, noe som bl.a. får støtte i framskrivningene fra perspektivmeldingen, og dem som ønsker å gå i retning av en 6-timers arbeidsdag ved å ta ut mindre av fremtidig produktivitetsøkning i konsum.

Mot 6-timers arbeidsdag?

Tilhengere av 6-timersdagen argumenterer med at dette bl.a. kan bidra til mindre sykefravær og være bra for miljøet fordi forbruket blir lavere enn det ellers ville vært. Det er uklart hvor relevante disse argumentene er. Kortere arbeidsdager vil trolig føre til økte effektivitetskrav i arbeidslivet. Økonomisk vekst trenger heller ikke utgjøre et miljøproblem. Mange argumenterer for at en omlegging av skattesystemet, med økte miljøavgifter og lavere marginalskatter på arbeid, både kan øke sysselsettingen og vri produksjons- og forbruksmønstret over i mer miljøvennlig retning. Et mer relevant argument for å arbeidere mindre er at folk har avtagende grensenytte fra konsum og derfor i økende grad vil hente ut mer fritid når velstandsnivået blir høyt.

Noen tilhengere av 6-timersdagen synes å mene at en 20 prosent reduksjon i arbeidstiden skal kombineres med full lønnskompensasjon. Hovedproblemet med dette er at produksjon er lik inntekter på makronivå. Bedriftene må være lønnsomme og kan ikke bære en økning i timelønnskostnadene på 25 prosent uten at produktiviteten øker betydelig. Ved fravær av økt produktivitet må det offentlige bidra, hvilket vil kreve skatteøkninger som uansett reduserer kjøpekraften til husholdningene eller lønnsomheten til bedriftene.

Selv om den enkelte skulle ønske å hente ut mer av fremtidig produktivitetsvekst i fritid, vil dette redusere skattegrunnlaget og dermed øke presset på de offentlige budsjettene. Dette er spesielt relevant i tiårene fremover, der lavere oljeinntekter og flere eldre i utgangspunktet skaper et langsiktig innstramningsbehov i finanspolitikken. I tillegg kan det argumenters for at offentlig sektor og annen servicevirksomhet vil bli særlig negativt rammet av kortere arbeidstid, fordi mange av disse jobbene er vanskelige å erstatte med realkapital og teknologi. Dette kan selvfølgelig endre seg hvis roboter og kunstig intelligens gjør sitt inntog, men historisk har det vært begrenset hvor mye produksjonen per arbeidstime kan øke blant frisører, lærere og sykepleiere.

Konklusjon

Det er naturlig å hente ut mer fritid når velstandsnivået øker. Arbeidstiden i Norge er da også redusert siden 1970-tallet. De siste årene har produktivitetsveksten bremset opp, samtidig som man står ovenfor en større andel eldre utenfor arbeidsmarkedet. Selv om ny teknologi kan endre bruken av arbeidskraft i mange virksomheter, vet man foreløpig for lite om disse effektene. Innføring av en 6- timers arbeidsdag kan derfor gi en større reduksjon i arbeidsmengden enn det samfunnet er tjent med.