På sikt må Norge tilpasse seg lavere oljepriser. Oljefondet i kombinasjon med handlingsregelen begrenser omstillingsbehovet. Samtidig innebærer en pengepolitikk med inflasjonsmål og flytende kronekurs at aktiviteten kan holdes oppe og omstillingskostnadene reduseres. Når renten nærmer seg null er det imidlertid en risiko for at smitteeffektene fra oljesektoren til resten av økonomien blir for sterke. Da må finanspolitikken brukes aktivt for å motvirke en langvarig lavkonjunktur. Mer oljepenger kan begrense oljekrisen.
Som påpekt i innlegget om den avtagende veksten i norsk produktivitet, snakkes det for tiden mye om behovet for «omstilling» av økonomien. Det er særlig fokus på å fremme nye vekstnæringer som kan ta over når bidragene fra oljesektoren blir svakere. Samtidig opplever Norge negative etterspørselsimpulser fra nedgangen i oljenæringen, hvilket blant annet gir seg utslag i en stigende arbeidsledighet. Dette har reist en debatt om hvorvidt myndighetene skal la omstillingen av økonomien gå sin gang, eller om de skal stimulere etterspørselen mer for å holde det aggregerte aktivitetsnivået oppe.
Handlingsregelen for innfasing av oljeinntekter i økonomien innebærer at den løpende oljepengebruken tilpasses den forventete realavkastningen av oljefondet over tid. Norge har opplevd et fall i sin petroleumsformue som følge av det sterke oljeprisfallet på verdensmarkedet. Oljefondet og handlingsregelen betyr at oljeprisfallet ikke får direkte betydning for bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet, men at veksten i fremtidig oljepengebruk blir svakere. Hvis dagens oljepriser vedvarer, blir nettoverføringene til fondet negative. Dette øker behovet for å stramme inn finanspolitikken på sikt, i møte med eldrebølgen og øvrig utgiftsvekst.
Samtidig kan oljeprisfallet gjøre det nødvendig å omstille næringsstrukturen noe, som følge av mindre fremtidig vekst i landets valutainntekter. Dette vil innebærer en større konkurranseutsatt sektor utenom oljevirksomheten. En slik utvikling vil ta tid, blant annet som følge av kostnader knyttet til å overføre arbeidskraft mellom sektorer.
Lavere oljeinvesteringer og dets virkninger over på fastlandet gir et økonomisk tilbakeslag med avdempet produksjon og sysselsetting som resultat. BNP-veksten for Fastlands-Norge er nå like lav som under finanskrisen og forbrukertilliten har falt betydelig. Vanligvis kunne Norges Bank fullt ut motvirket dette ved å kutte styringsrenten. En lavere realrente ville gitt stimulans av konsum og investeringer, men også økt tradisjonell nettoeksporten, via en svakere kronekurs. Dermed ville pengepolitikken både bidratt til å holde den totale ressursutnyttelsen i økonomien oppe og understøttet tilpasningen av næringsstrukturen. I en slik situasjon ville en økning i oljepengebruken over statsbudsjettet redusert behovet for rentekutt og dermed gitt en sterkere kronekurs. Finanspolitikken ville altså ikke påvirket sysselsettingen, men bremset tilpasningen av næringsstrukturen.
I denne artikkelen i Aftenpostens nettutgave argumenterer sjeføkonom Øystein Dørum i DnB Markets for at oljenedturen vil vare lenge og det heller må fokuseres på omstillingstiltak enn å stimulere etterspørselen mer på kort sikt. Han foretrekker tiltak for å bedre mobiliteten av arbeidskraft mellom sektorer, bl.a. gjennom flere arbeidsmarkedstiltak og studieplasser.
Det er åpenbart at strukturpolitiske tiltak som bidrar til å gjøre økonomien mer omstillingsdyktig er positivt på lang sikt. Her er det imidlertid viktig å huske på at norsk økonomi er i en meget uvanlig situasjon. Ikke bare fordi oljeprisene har falt kraftig, men også fordi Norges Banks nominelle styringsrente nærmer seg sin nedre grense. Som professor Erling Steigum ved BI påpeker i den overnevnte aftenpostenartikkelen vil «renten nå presses ytterligere ned mot null og […] uansett holde seg lav uten at økt pengebruk medfører inflasjon. Nyere forskning viser at i slike situasjoner virker finanspolitikk mer effektivt enn pengepolitikk hvis man ønsker mer etterspørsel og sysselsetting».
Siden den nominelle styringsrenten i Norge nærmer seg null, sløves virkningene av pengepolitikken. Ved negative etterspørselssjokk er det lite rom for å sette renten ytterligere ned. Dermed vil fravær av finanspolitisk stimulans kunne gi klart høyere arbeidsledighet. Hvis inflasjonen også presses ned som følge av økt slakk i økonomien, vil realrenten kunne stige, slik at de negative etterspørselsimpulsene forsterkes. Nå vil en mer ekspansiv finanspolitikk kunne være svært effektivt for å øke sysselsettingen og forhindre en likviditetsfelle. Siden Norges Bank egentlig ønsker en lavere rente, men det ikke er mulig, vil renten forbli lav. Dermed vil kronekursen heller ikke reagere noe særlig på oljepengebruken. En midlertidig finanspolitisk stimulans i form av økte offentlige investeringer og vedlikehold av veier og offentlige bygninger kan gi store samfunnsøkonomiske gevinster, både gjennom anvendelse av ledig arbeidskraft og fordi prosjektene i seg vil gi nytte i lang tid fremover.
Norsk økonomi befinner seg i en mellomfase der etterspørselen fra oljenæringen går ned, mens det fortsatt er rom for å øke bruken av oljeinntekter for å motvirke unødig høy arbeidsledighet i en situasjon der rentene nærmer seg sin nedre grense. Internasjonalt har mange sentralbanker i en nullrentefelle tydd til ukonvensjonelle grep for å gjøre pengepolitikken mer effektiv, som kjøp av statsobligasjoner, forventningsstyring og valutaintervensjoner. Dette kan også bli aktuelt for Norge, selv om finanspolitikken trolig er mer effektivt hvis den utformes på en god måte. Disse temaene vil bli grundigere behandlet i fremtidige innlegg.