At man bør bruke offentlige midler til å stimulere grønne investeringer og bidra til næringsomstilling er et argument som har blitt ganske vanlig å høre blant politikere. Innlegget argumenterer for at miljøpolitikken bør baseres på karbonprising fremfor aktiv næringspolitikk, og hvorfor det ikke bør opprettes et offentlig fond for grønne prosjekter.
Regjeringen er villig til å bruke en mer aktiv næringspolitikk for å nå klimamålene og noen av opposisjonspartiene presser på for å gå enda lenger. Forrige uke foreslo Miljøpartiet de grønne at det skal etableres et investeringsfond for grønne prosjekter.
Investeringer og kapitaltilgang
Norge er en liten åpen økonomi som er innlemmet i de internasjonale kapitalmarkedene. Staten kan enten plassere oljepengene i utlandet (i oljefondet, SPU) eller i Norge. For å belyse problemstillingen, kan det være nyttig å starte med en enkel modell, før vi løsner på de stringente forutsetningene.
I figuren nedenfor er marginalavkastningen fra investeringer i norske prosjekter vist ved en fallende etterspørselskurve. Denne illustrerer at det er avtagende grenseproduktivitet, altså at når man investerer en krone ekstra får man mindre igjen for denne jo høyere investeringsnivået er i utgangspunktet. Avkastningen fra investeringer i utlandet er her representert ved det internasjonale rentenivået, r* , og speiler at Norge er for lite til å påvirke kapitalavkastningen ute.
I en verden med høy internasjonal kapitalmobilitet vil vi gå mot en likevekt der realrentenivået er bestemt ute, r* og investeringsnivået er gitt ved I*. Dersom vi befinner oss til venstre for I*, vil mangel på kapital gjøre det attraktivt å plassere mer i Norge, noe som vil presse avkastningsraten ned mot den i utlandet – og motsatt.
Ikke generell kapitalmangel
Undersøkelser antyder at kapitalavkastningen i Norge ikke er spesielt høy, og varierer mye. Det er altså vanskelig å argumentere for en generell mangel på kapital i norsk næringsliv. Kapital er en knapp ressurs, så man kan alltid finne eksempler på aktører som ikke får finansiert sine prosjekter.
Dersom staten overinvesterer i Norge (slik at investeringsnivået blir I1 i figuren) kan det føre til at en del av prosjektene får lavere marginalavkastning, hvilket igjen kan medføre at noe av den private kapitalen forsvinner fra Norge.
Mange økonomer vil fremheve at det ikke er statens oppgave å tilføre norske investeringsprosjekter kapital. Hvis avkastningsmulighetene er høye, vil privat kapital finne disse investeringsprosjektene. Det er lite plausibelt at det offentlige skal ha bedre informasjon enn det private om hva som er lønnsomme prosjekter.
«For billig» (subsidiert) kapital kan medføre at det brukes mer realkapital enn nødvendig for å oppnå et produksjonsresultat. I tillegg kan et stort offentlig miljøfond gi bedrifter insentiver til lobbyisme for å få politikerne med på laget – fremfor å konkurrere i markeder. Denne typen «rent-seeking» er en viktig årsak til at de fleste land med stor tilgang på ikke-fornybare naturressurser har slitt med svak eller negativ økonomisk vekst over tid («Rikdommens paradoks»).
Eksterne virkninger og miljøpolitikk
Nå vil noen fremheve at argumentene ovenfor svekkes dersom det finnes eksterne virkninger eller andre former for markedssvikt.
Forurensing (og tilhørende global oppvarming) er et klassisk eksempel på eksterne virkninger som markedene ikke kan håndtere uten offentlige inngrep. Men dette bør fortrinnsvis håndteres gjennom prismekanismen, i form av avgifter på utslipp og utslippskvoter. Så lenge miljøkostnadene blir «internalisert» i markedsprisene, er det få grunner til at private aktører ikke skal investere i lønnsomme grønne prosjekter.
Nå kan også andre virkemidler i miljøpolitikken benyttes som et supplement til at «forurenseren skal betale», som direkte reguleringer, inklusiv lovverket, miljøkrav i offentlige anbud, osv., og informasjonsvirkemidler, som miljømerking av produkter.
Endelig finnes det andre tilfeller av markedssvikt som kan stå i veien for grønn omstilling – og der myndighetene kan bidra til å avhjelpe dette. Eksempelvis viser studier at mindre private bedrifter kan ha problemer med å finansiere risikable prosjekter i forskning og utvikling (FoU), selv om disse skulle ha en forventet høy avkastning. Slike prosjekter innebærer ofte store faste kostnader og et utbytte som ligger langt frem i tid. Å skaffe slik finansiering kan være spesielt krevende i nedgangstider. Uansett må slike skatteinsentiver og/eller subsidier prioriteres over statsbudsjettet – og ikke løftes ut i et eget fond.
Konklusjon
Det er ikke generell kapitalmangel i Norge. At oljefondet utelukkende investeres ute har vært en viktig årsak til at vi har unngått mange av problemene med overdreven avavindustralisering («hollandsk syke») og svak økonomisk vekst («rikdommens paradoks»). En aktiv næringspolitikk, og særlig et stort offentlig miljøfond der staten skal kanalisere oljepenger i innenlandske grønne prosjekter, kan ikke bare være inflasjonsdrivende, men gi sløsing med samfunnets ressurser og vilkårlig fortrenging av private investeringer. Miljøpolitikken må baseres på styrings- og kostnadseffektive virkemidler. Næringslivet må ha forutsigbare rammebetingelser som gir omstilling gjennom prising av miljøgoder, miljøreguleringer og informasjonsvirkemidler.