Kontanter utgjør en stadig mindre andel av transaksjonsvolumet i norsk økonomi, men har egenskaper man ikke finner hos alternative betalingsformer. Selv om enkelte ønsker å avskaffe kontanter, tilsier enn så lenge hensynet til velferd og samfunnsøkonomisk effektivitet at sedler og mynt får leve videre.
Til stadighet hører man at Norge er på vei til å bli et kontantløst samfunn. Ser man på statistikken har sedler og mynt som andel av den brede pengemengden M3 falt jevnt over tid og utgjorde i november rundt 1,7 prosent. Betrakter man derimot etterspørselen etter kontanter i nominelle kroner har denne ligget relativt stabil over tid. Det har riktignok vært et lite fall det siste året, hvilket muligens skyldes at enkelte har kvittet seg med gamle 100-og 200- kroners sedler i forbindelse med lanseringen av den nye seddelserien fra Norges Bank.
Ifølge sentralbankloven er sedler og mynt i norske kroner tvunget betalingsmiddel. Likevel møter forbrukerne visse begrensninger når det gjelder muligheten til å benytte kontanter. Nylig kunne man lese at Elkjøp ikke lenger vil ta imot kontanter i alle sine butikker. At stadig mindre av transaksjonene involverer kontanter skyldes ikke bare økende kortbruk, men også at man får stadig flere alternative betalingsløsninger knyttet til smarttelefoner og nettbruk.
I den offentlige debatten er et sentralt argument for å avskaffe kontanter at disse gjør det lettere å bedrive økonomisk kriminalitet og skatteunndragelse. Finansnæringen er opptatt av å eliminere kostnadene knyttet til kontanthåndteringen, siden dette er den betalingsformen med lavest kostnadsdekning. På den andre siden har man de som fremhever at fraværet av kontanter kan svekke personvernet og gjøre det mer krevende for den eldre delen av befolkningen som føler seg ukomfortabel med alternative betalingsformer.
Fagøkonomiske argumenter
Det er likevel tvilsomt om disse argumentene er de mest relevante. Fremveksten av ymse kryptovalutaer gjør at kriminelle har flere anonyme alternativer til cash og stadig flere eldre behersker elektroniske betalingsløsninger uten problemer. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det en rekke aspekter ved kontanter som får lite oppmerksomhet. Disse er drøftet i et innlegg her på bloggen fra et par år tilbake, men en rask oppsummering kan være hensiktsmessig.
Kontanter er fordringer på sentralbanken uten kredittrisiko. Før man kan vurdere å avskaffe disse, må man få på plass et moderne alternativ i form av elektroniske sentralbankpenger (såkalte e-kroner). Utover å sikre en helt risikofri og likvid plasseringsmulighet, skal innføringen av e- kroner sørge for at alle kan foreta sikre og effektive betalinger, uavhengig av kundeforhold i en bank. Videre skaper kontanter konkurranse og fleksibilitet, hvilket gjør at en avskaffelse vil redusere effektiviteten i betalingssystemet og dermed gjøre det generelt dyrere å betale.
Enkelte økonomer har argumentert for at avviklingen av kontanter kan eliminere den nominelle nullrentebetingelsen i pengepolitikken. Siden korte statsobligasjoner med nullrente er nære substitutter til kontanter, kan det vanskelig settes klare negative nominelle renter uten at folk starter å hamstre cash. I en verden med lav inflasjon og svært lave konjunkturnøytrale realrenter, kan man oftere havne i en situasjon der sentralbanken må ty til negativ nominell styringsrente i møte med negative etterspørselssjokk. Det er imidlertid flere måter å komme ut av en slik «likviditetsfelle», som å gå fra inflasjonsmål til prisnivåmål i pengepolitikken og/eller føre en mer ekspansiv finanspolitikk.
Mot et kontantløst samfunn?
Mange fremhever at utviklingen mot et kontantløst samfunn går av seg selv. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Den faktiske etterspørselen etter kontanter er ganske stabil, selv om andelen av pengemengden synker (se figur 1). Det er også et spørsmål om Norge som et lite land bør være først ute med å avskaffe kontanter. Internasjonale studier viser at selv om kort og andre betalingsformer fortrenger bruk av cash i det daglige, øker etterspørselen etter større sedler som folk ønsker å holde som en form for «sikkerhetskasse». Ifølge den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) utgjør dette en stadig større andel av pengeetterspørselen globalt, hvilket henger sammen med at alternativkostnaden ved å holde kontanter, det nominelle rentenivået, er svært lavt i de fleste land.
Ikke se til Sverige
Noen ser til Sverige som et land der bruken av kontanter er i ferd med å forsvinne. I Sverige har ikke bare andelen kontanttransaksjoner falt sterkt, men også transaksjonsvolumet. Den kanadiske økonomen J.P. Koning har imidlertid påpekt at stupet i svensk kontantbruk ikke bare skyldes ny betalingsteknologi, men også hvordan den svenske seddelserien ble skiftet ut i 2015/16.
Når Norges Bank nå innfører nye pengesedler, har man 12 måneder på seg der sedlene fortsett har status som tvunget betalingsmiddel, mens man fortsatt kan veksle inn gamle sedler i sentralbanken i en tiårsperiode. I Sverige mistet sedlene status som betalingsmiddel etter 8 måneder, mens sentralbanken (Riksbanken) krever et gebyr for å veksle inn ugyldige sedler. Dette har tilsynelatende svekket svenskenes tillit til kontanter og bidratt til at etterspørselen etter disse har kollapset. Også i Norge virker imidlertid en kort utbyttingsperiode å ha bidratt til noe lavere kontantbeløp i sirkulasjon.
Kontanter utgjør en stadig mindre andel av transaksjonsvolumet i norsk økonomi, men har egenskaper man ikke finner hos alternative betalingsformer. Før man eventuelt får på plass en moderne variant i form av elektroniske sentralbankpenger, vil det å avskaffe kontanter være et tilbakeskritt med tanke på effektivitet og velferd.