Regjeringens forslag om å innføre grunnrenteskatt på havbruk og vindkraft, samt øke grunnrenteskatten på vannkraft, har ført til voldsom politisk debatt. Mens de berørte næringene viser til tap av arbeidsplasser og investeringer, er fagøkonomer enige om at dette er et meget fornuftig skattegrep.
Det mest interessante problemet innenfor skatteøkonomi, som får liten oppmerksomhet i den offentlige debatten, er at skattesystemet påfører økonomien et effektivitetstap. Årsaken er at skattesystemet endrer de relative prisene man blir stilt ovenfor, slik at disse ikke lenger speiler korrekte samfunnsmessige avveininger.
I England ble eiendomsskatten under finansminister Walpole i 1696 basert på antall vinduer i huset man eide. I utgangspunktet var skatten ment å ramme de rike huseierne, men når skattesatsen ble kraftig økt i 1797, ble resultatet at de fattige leietakerne ble sittende i mørke – fordi huseierne murte igjen vinduene for å spare penger. Ikke bare ble boligene dystre og fikk dårlig luft, men skatteinntektene ble også lavere enn myndighetene hadde regnet med.
Økonomer kaller dette «dødvektstapet» ved beskatning. Når folk gjør «mye rart» for å unngå skatt, utnyttes ressursene ineffektivt. Samtidig taper skattemyndighetene, fordi skattegrunnlaget krymper.
De fleste skatter, unntatt lump-sum-skatter, har vridningseffekter på økonomien. Slike lump-sum-skatter, der alle betaler det samme beløpet uavhengig av inntekt og formue, er av åpenbare årsaker ikke sosialt akseptert. Når britenes daværende statsminister Margaret Thatchers ville innføre en kommunal hodeskatt, ble det folkelige opprøret så voldsomt at det førte til hennes fall fra makten.
En annen brite; økonomen, filosofen og logikeren Frank Ramsey, foreslo i sin banebrytende artikkel A contribution to the theory of taxation, som sto på trykk i Economic Journal i 1924, at skattene bør legges i markeder hvor tilpasningen påvirkes minst. Det gjelder å legge skatten i markeder der endringene i etterspurt og tilbudt kvantum som følge av skatteøkningen er små, og der virkningene på relaterte markeder også er så små som mulig. En viktig implikasjon er at man bør legge høyest skatt på bruken av de minst mobile faktorene i økonomien.
Når det ikke er mulig å ilegge lump-sum-skatter, bør man først skattlegge profitt utover det som kan oppnås ved samme investering og arbeidsinnsats i andre markeder. I tillegg bør det legges høyere skatter en Ramsey foreslo på aktiviteter man ikke ønsker, som forurensning.
Dette bringe oss tilbake til grunnrenteskatten. Grunnrente oppstår når knapphet på en naturressurs (et uelastisk tilbud) forhindrer at ekstraprofitt elimineres gjennom konkurranse, der nye aktører etablerer seg og presser ned markedsprisene. I en markedsøkonomi vil grunnrenten tilfalle de som eier eller oppnår kontroll over naturressursen (f.eks. gjennom tildelt konsesjon). Det vil i praksis si olje og gass, vannkraft, mineraler, fiskeressurser, jord og skog. Poenget med å skattlegge grunnrente er altså at dette er bedre enn å øke skattene på lønnsinntekt, sparing og investeringer, som har negative vridningseffekter på tilbudet av arbeidskraft og realkapital.
Det har fått oppmerksomhet at enkelte opprettselskaper, som nylig har betalt ut milliardoverskudd i utbytte, også har sendt ut permitteringsvarsler med henvisning til innføringen av grunnrenteskatt. Det er vanskelig å skille disse permitteringene fra normale sesongvariasjoner. Det er imidlertid ikke overraskende at disse virksomhetene prøver å legge press på politikerne. Vi snakker tross alt om å inndra deler av en superprofitt – som er skapt gjennom unik tilgang på naturressurser, og som ikke kan oppnås ved å flytte eller gå inn i nye markeder.
En nøytral utformet grunnrenteskatt skal ikke ha negative effekter på investeringsbeslutninger. Årsaken er at staten ikke bare tar en større andel av inntektene, men også dekker en større andel av tap og løpende kostnader. Når skattemyndighetene går inn som en «passiv investor» på denne måten, kan det faktisk gjøre at de private investorene ønsker å ta mer (ikke mindre) risiko. Nå er sistnevnte trolig ikke så viktig så lenge selskapene handles på børsen, fordi risikoen allerede er spredt mellom aksjonærene.
Til tross for de positive sidene ved grunnrenteskatt, er det uheldig at regjeringen valgte å innføre denne på en måte som kom veldig overraskende på aktørene. Store variasjoner i skatteratene fører til uforutsigbarhet, hvilket kan ha negative effekter på investeringsviljen. Isteden burde mer grunnrenteskatt vært del av en helhetlig skattereform. Her kunne inntektene fra grunnrenteskatt, sammen med eksempelvis høyere miljøavgifter, ha blitt brukt til å senke andre skatter og avgifter med negative vridningseffekter på tilbudet av arbeidskraft og realkapital.
Så må slike effektivitetshensyn også avveies mot fordelingshensyn, hvilket er et politisk spørsmål.