Den amerikanske sentralbanken er ventet å gjennomføre en ny renteøkning denne uken. Et strammere arbeidsmarked presser det kortsiktige rentenivået i USA gradvis opp fra nullstreken, selv om den mye omtalte «Trump-effekten» kan vise seg å ikke bli så betydningsfull.
Den 13-14 juni er det duket for nytt rentemøte i USA. Finansmarkedene priser inn høy sannsynlighet for at Federal Reserve (Fed) hever styringsrenten med 0,25 prosentpoeng til intervallet 1-1¼ prosent. Selv om den amerikanske sentralbanken beveger seg ut av en «likviditetsfelle», der det kortsiktige nominelle rentenivået ligger nær gulvet på 0 prosent, er dette en veldig forsiktig innstramningssyklus. Fed har antydet at normaliseringsprosessen vil være over når styringsrenten når sitt langsiktige «nøytrale nivå», som anslås å bare ligge på rundt 3 prosent.
Den senere tid har de økonomiske nøkkeltallene fra USA vært blandete. Sysselsettingsveksten var svakere enn ventet i mai (+138.000 nye jobber), men arbeidsledighetsraten gikk videre ned til 4,3 prosent av arbeidsstyrken. Et tegn på at arbeidsmarkedet strammer seg til er at lønnsveksten gradvis stiger. Riktignok er denne fortsatt lav (+2,5 prosent), men arbeidskraftproduktiviteten har falt etter finanskrisen, så det er begrenset rom for økt lønnsvekst uten at bedriftene velter dette over på prisene. Svak produktivitetsvekst, kombinert med avtagende vekst i arbeidsstyrken, betyr også at trendveksten i reelt BNP har gått ned fra over 3 prosent historisk, til i underkant av 2 prosent. Dette forklarer hvorfor arbeidsledigheten har falt markert, selv om BNP- veksten har vært moderat de siste årene. Kjerneinflasjonen i USA ligger fortsatt lavere enn Feds langsiktige inflasjonsmål på 2 prosent.
Det er alltid betydelig usikkerhet rundt de økonomiske utsiktene og sammenhengene. Et sentralt spørsmål er hvor mye arbeidsledigheten kan falle før press i arbeidsmarkedet får lønns- og prisveksten til å tilta. Figur 1 viser arbeidsledighet i USA, et anslag på den langsiktige naturlige arbeidsledighetsraten (som er nært relatert til NAIRU – «non-accelerating inflation rate of unemployment») og underliggende inflasjon. Som det fremkommer har USA gått fra et stort arbeidsledighetsgap til full sysselsetting, samtidig som inflasjonen holder seg under inflasjonsmålet på 2 prosent. Siden pengepolitikken virker med lange og variable tidsetterslep, kan ikke Federal Reserve vente med å sette opp renten til inflasjonen klart overskyter målet. Dette ville kreve store renteøkninger på et senere tidspunkt, noe som kan sende økonomien inn i resesjon. Samtidig kan den lave inflasjonen bety at det fortsatt er noe slakk i arbeidsmarkedet, hvilket innebærer at en for tidlig renteoppgang kan hindre økonomien fra å nå sitt potensiale. For øyeblikket balanserer Fed disse hensynene ved å øke styringsrenten i små ikke hyppige trinn.
Figur 1: Inflasjon, arbeidsledighet og anslag for naturlig arbeidsledighet i USA. Kilde: FRED, St. Louis.Fed.
Ved inngangen til året var det mye oppmerksomhet rundt Donald Trumps økonomiske politikk. Massive skattekutt og store infrastrukturinvesteringer var ventet å løfte aggregert etterspørsel i en situasjon der økonomien opererte nær normal kapasitetsutnyttelse. En slik politikk kunne tvinge frem raskere renteøkninger fra Federal Reserve. Riktignok har man kunnet se en «Trump-effekt» i form av et hopp i forbrukertilliten og økte aksjekurser siden årsskifte, men bildet er sammensatt. En dekomponering av tallene viser ikke overraskende at republikanske velgere har blitt mer optimistiske, mens demokrater har blitt mer pessimistiske. I mai falt også forbrukertilliten litt tilbake. Hittil har det vært mye kaos og begrenset med politikkendringer fra Trump- administrasjonen. Trolig har finanspolitikken derfor begrenset betydning for sentralbankens pengepolitiske planer på det nåværende tidspunkt.
Siden en renteøkning er forventet på dette FOMC-møtet, vil fokuset blant markedsaktørene være rettet mot ordlyden i pressemeldingen, de makroøkonomiske prognosene og Fed- sjef Janet Yellens pressekonferanse.