Norsk produktivitetsvekst har avtatt de siste ti årene. En del av fallet kan trolig forklares med smitteeffekter fra utlandet i kjølvannet av finanskrisen. Samtidig kan oljerikdommen ha bidratt til mindre behovsforståelsen for nødvendige reformer, samt ved å ha vridd næringsstrukturen, slik at en større andel av befolkningen nå er sysselsatt i næringer med lavere produktivitetsvekst.
I boken «The Age of Diminished Expectations» (Cambridge: MIT Press, 1994) skriver nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman:
«Productivity isn’t everything, but in the long run it is almost everything. A country’s ability to improve its standard of living over time depends almost entirely on its ability to raise its output per worker».
Som sitatet fra Krugman understreket, er vår produktivitetsvekst fundamentalt avgjørende for levestandardutviklingen over tid. Årsaken er enkel: På lang sikt vil det være en nær sammenheng mellom et lands produksjonsnivå og det som kan konsumeres. Produktivitet kan måles på flere måter, men det mest brukte er arbeidskraftproduktivitet, som uttrykker hvor mye som produseres per enhet medgått arbeidskraft.
Avtagende vekst i norsk produktivitet er bakgrunnen for at den regjeringsoppnevnte produktivitetskommisjonen («Rattsø-utvalget») denne uken la frem sin andre rapport, denne gangen med tiltaksforslag for å snu den tilsynelatende uheldige utviklingen. Figuren nedenfor er hentet fra Rattsø-utvalgets rapport, og viser hvordan den årlige arbeidsproduktiviteten for Fastlands-Norge har avtatt fra 2 prosent til litt under 1 prosent siden årtusenskiftet. Som det fremgår av figuren har dette fallet funnet sted parallelt med fallende trendvekst internasjonalt.
Kilde: NOU 2016:3 (side 14, Figur 1.2).
Produktivitetsvekst har en tendens til å være prosyklisk, dvs. at den stiger i høykonjunkturer og faller i lavkonjunkturer. Deler av den internasjonale nedgangen kan trolig føres tilbake finanskrisen og dens langvarige ettervirkninger. Norge kom seg imidlertid relativt helskinnet gjennom finanskrisen, som følge av høye oljepriser og en ekspansiv penge- og finanspolitikk. Dette har reist spørsmålet om deler av den svakere produktivitetsveksten kan forklares av særnorske «strukturelle» forhold.
Trolig har uansett internasjonale forhold spilt en viktig rolle i de siste års fall i norsk produktivitetsvekst. Kombinasjonen av svak verdensøkonomi og lav norsk arbeidsledighet har det siste tiåret bidratt til høy arbeidsinnvandring. Dette kan ha trukket ned veksten i arbeidskraftproduktiviteten. I tillegg til å være et spørsmål om utdanning og kompetanse, har den såkalte kapitalintensiteten blitt påvirket: Investeringsveksten har nemlig vært moderat, slik at høy arbeidsinnvandring har gitt lav vekst i mengden realkapital per arbeider.
Videre kan Norge ha blitt påvirket av svak teknologivekst. Internasjonal handel gir spredning av teknologi over landegrensene, slik at globale teknologitrender er med på å bestemme den langsiktige produktivitetsveksten i alle land. Den internasjonale lavkonjunkturen kan ha gitt mindre teknologiske fremskritt. Nå vil noen påpeke at vi lever i en verden der man kan observere klare endringer på teknologisiden. Et av de store uavklarte spørsmålene er hvorfor sosiale media, alle de nye appene, osv., ikke har kommet mer til syne i den offisielle produktivitetsstatistikken.
Uansett om internasjonale forhold kan bidra til å forklare mye av fallet i arbeidskraftproduktiviteten, er det ikke til å komme utenom at det er gjennom norsk strukturpolitikk vi selv kan gjøre noe for å påvirke utviklingen. Oppgjennom årene har mange uttrykt bekymring for at oljeformuen skal ha negative effekter på vekstevnen i norsk økonomi. Det er særlig to kanaler som trekkes frem:
Rikdommens forbannelse: Dette er tendensen man har sett til at land som oppdager store naturressurser får svak økonomisk vekst over tid. Mekanismene kan være sammensatte. Aktører i privat sektor kan for eksempel fristes til heller å bruker ressurser på å tilegne seg offentlige støtteordninger og andre privileger enn å fokusere på å skape egne verdier. I offentlig sektor kan rikdommen bli en sovepute, der det heller «kastes penger» etter uløste oppgaver enn å vedta nødvendige, men upopulære, reformer. Produktivitetskommisjonen peker på en rekke områder som løselig kan knyttes til dette punktet. Noen eksempler kan være:
- Utdanning: Norge har ikke et spesielt høyt utdanningsnivå, vi skiller oss ut med lite tunge fag og har få toppuniversiteter.
- Offentlig sektor: Preges i dag av sterk byråkrativekst, svært kompleks regionalstruktur og høye administrasjonskostnader ved offentlige innkjøp.
Vridd næringsstruktur: Fallende produktivitetsvekst for landet som helhet kan også skyldes at næringsstrukturen endres på en måte som gjør at flere sysselsettes i næringer med lav produktivtetsvekst. En viktig driver er oljeinntektene. Et økende inntektsnivå fra oljen gjør at man etterspør mer varer og tjenester fra både skjermet sektor (service) og konkurranseutsatt sektor (industrivarer). Mens konkurranseutsatte goder kan importeres som følge høye valutainntekter fra oljen, kan etterspørselsøkningen etter servicegoder over tid bare møtes ved å overføre arbeidskraft til skjermet sektor. Det er viktig å merke seg at en slik næringsøkonomisk tilpasning er fullt ut rasjonell, siden den muliggjør å hente ut velferdsøkningen fra oljen. Baksiden av medaljen er den innenlandske bruken av oljeinntektene kan ha fortrengt andre potensielle vekstkilder.
Den politiske debatten preges av ordet «omstilling». Det gjenstår å se om forslagene i rapporten fra produktivitetskommisjonen får betydning for den faktiske strukturpolitikken. Samtidig opplever Norge nå negative etterspørselsimpulser fra nedgangen i oljenæringen. Et fremtidig tema her på bloggen vil være hvorfor strukturelle reformer i dagens situasjon må komme som et tillegg, og ikke som et alternativ, til å gi tilstrekkelig etterspørselsstimulans av økonomien.