Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 1 prosent på rentemøtet 9 mai, men signaliserte samtidig at denne mest sannsynlig vil bli satt opp i juni. Det er flere årsaker til at rentenivået i Norge kryper oppover.
Inflasjonen er høy
Årsveksten i konsumprisindeksen (KPI) har ligget høyere enn Norges Banks mål på 2 prosent siden februar i fjor. I april var denne 2,9 prosent, mens kjerneinflasjonen, målt ved konsumprisene justert for avgifter og energivarer (KPI-JAE), var 2,6 prosent i samme periode. Særlig dyrere strøm og flyreiser har løftet konsumprisene det siste året. Med unntak av klær og skotøy, har imidlertid de fleste kategorier av varer og tjenester økt med minst 2 prosent siden april 2018 (se figur 1).
Inflasjonsmål på 2 prosent vist med rød stiplet linje. Kilde: SSB.
Nå er det lite Norges Bank kan gjøre med at inflasjonen for tiden er høy. Pengepolitikken virker med et tidsetterslep. Skulle sentralbanken «finjustere» prisveksten, dvs. føre en streng inflasjonsmålstyring, ville dette kreve store renteendringer, hvilket ville gitt unødvendig ustabilitet i produksjon og sysselsetting. Det avgjørende er sentralbankens inflasjonsprognoser. Disse blir publisert fire ganger årlig og viste i mars at inflasjonen snart vil falle tilbake mot inflasjonsmålet – betinget at styringsrenten gradvis settes opp.
Solid vekst og lavere arbeidsløshet
En avgjørende faktor bak inflasjonspresset er ressursutnyttelsen i norsk økonomi.
Man har den senere tid sett en mer markert oppgang i norsk økonomi. Arbeidsledigheten har hatt en synkende trend siden utgangen av 2015 og har kommet ned på nivåer nær eller under gjennomsnittet for de siste 15-20 årene, avhengig av hvilke tall man se på. Høy sysselsettingsvekst har gjort at sysselsettingen som andel av befolkningen nå er nær nivået før det kraftige oljeprisfallet i 2014. Dette bidrar til at lønnsveksten kommer opp.
Den underliggende inflasjonen påvirkes av differansen mellom nominell lønnsvekst og veksten i arbeidskraftens produktivitet. I årets lønnsoppgjør ble partene enige om en ramme på 3,2 prosent. I forrige Pengepolitiske Rapport la Norges Bank til grunn en trendproduktivitet på 1 prosent. Dermed er lønnsveksten mer enn høy nok til å understøtte inflasjonsmålet på 2 prosent.
Svak krone, men også svakere vekst ute
Som drøftet i forrige innlegg er kronekursen svak, noe som trolig kan tilskrives kombinasjonen av stor usikkerhet internasjonalt, en råoljepris som varierer rundt et klart lavere leie enn tidligere og en norsk rentedifferanse ovenfor utlandet som foreløpig kun har økt marginalt.
Sammen med økt lønnsvekst bidrar svekkelsen av kronekursen til å øke den underliggende inflasjonen gjennom stigende importpriser.
Den svake kronen gir også gode rammevilkår for konkurranseutsatt sektor og fungere derfor som en motvekt mot en noe svakere vekst i verdensøkonomien. Norge er likevel en liten åpen økonomi som er sårbar for negative sjokk, spesielt hvis disse også fører til fall i råoljeprisene.
Globale risikofaktorer
I USA har konjunkturoppgangen vart rekordlenge og arbeidsledigheten er den laveste på mange tiår. Federal Reserve har økt styringsrenten med 2,25 prosentpoeng siden 2015. Mange lurer på hvor lenge oppsvinget kan vedvare. I Eurosonen har man samtidig opplevd vedvarende lav vekst og en styringsrente som ligger fast under nullstreken. Kina, som er en viktig vekstkraft i global økonomi, har etter mange år med voldsom investeringsboom og høy innenlandsk sparing skapt bekymring for overkapasitet, som før eller senere kan gi et tilbakeslag i samlet etterspørsel. Vedvarende usikkerhet rundt Brexit får særlig næringslivet i Storbritannia til å utsette investeringsbeslutninger.
Denne uken har Donald Trump trappet opp handelskrigen med Kina ved å annonsere en økning i tollsatsene fra 10 til 25 prosent på blant annet matvarer, møbler og kofferter. I land med fleksible valutakurser vil det primært være pengepolitikken og ikke handelspolitikken som påvirker aggregert etterspørsel og samlet sysselsetting. (Les mer om Trumps handelskrig her). Økte tollsatser representerer likevel en skatteøkning for husholdningene og gir effektivitetstap som svekker vekstpotensialet i økonomien. I tillegg kan dette få negative utslag i finansmarkedene.
Oppsummering
Norsk økonomi er inne i en forsiktig høykonjunktur. Vi har solid vekst og synkende arbeidsledighet. Inflasjonen er høyere enn inflasjonsmålet på 2 prosent. Kronekursen er svak. Vekstutsiktene ute er likevel noe redusert og globale renteforventninger dempet. Det er flere globale usikkerhetsfaktorer. Opptrappingen av handelskrigen mellom USA og Kina vil trolig ha begrensede negative makroeffekter på kort sikt, med mindre den eskalerer ytterligere, men skader vekstutsiktene over tid. Mest sannsynlig settes styringsrenten i Norge opp i juni.