I den offentlige debatten har det blitt hevdet at skatteøkninger er et bedre alternativ enn renteoppgang for å hindre inflasjonspress. Dette innlegget argumenterer for at det er motsatt. I den grad finanspolitikken skal dempe presset på renten, vil det være mer effektivt å kutte offentlige utgifter.
I den økonomiske politikken er det i første rekke pengepolitikken, sammen med de automatiske stabilisatorene i finanspolitikken, som har som oppgave å begrense store endringer i samlet etterspørsel.
Pengepolitikken (endringer i styringsrenten) virker sterkt på samlet etterspørsel og kan reverseres hurtig. Dette er spesielt tilfelle i Norge fordi de fleste har flytende lånerenter. En renteøkning vil redusere privat konsum, bruttorealinvesteringer og nettoeksporten (via sterkere kronekurs). Dette gir lavere samlet etterspørsel, ressursnyttelse og inflasjon. I tillegg vil en sterkere kronekurs ha en direkte effekt på inflasjonen i form av lavere importpriser.
De automatiske stabilisatorene i finanspolitikken gir økt nettoskatteinngang i en høykonjunktur, fordi økt sysselsetting reduserer utbetalinger til arbeidsledighetstrygd, samtidig som stigende inntekter og formuer øker skatteinntektene, for et gitt nivå på skattesatsene. Dermed trekkes det inn kjøpekraft som demper inflasjonen.
I et innlegg i DN hevder Tiril Rustand Halvorsen, rådgiver i Tankesmien Agenda, at renteøkninger er et «sløvt og usikkert våpen mot dagens inflasjon», og at skatteøkninger er bedre fordi dette vil skjerme de med høy gjeld og gi bedre omfordeling. Det vises til at inflasjonsoppgangen påvirkes av forstyrrelser på tilbudssiden, som økte priser på drivstoff og andre råvarer. Det kan reises flere innvendinger mot en slik politikkanbefaling.
Skatter som en del av stabiliseringspolitikken
For det første er det usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen. Pengepolitikken kan raskt kalibreres til forholdene i økonomien, mens finanspolitikken styres av det årlige statsbudsjettet, med justeringer i revidert nasjonalbudsjett. I årene etter finanskrisen har de nominelle rentene ofte vært nær sin nedre effektive grense. Både hensynet til finansiell stabilitet og fremtidig konjunkturstyring tilsier at man bør tillate rentene å komme opp til mer normale nivåer.
Skal finanspolitikken dempe presset på renten, er det mer effektivt å gjennomføre midlertidige kutt i offentlige utgifter enn å øke skattene. Forklaringen ligger i at en krone i skatteøkning reduserer sparing og import, slik at bare en andel fører til redusert etterspørsel etter varer og tjenester innenlands. En reduksjon i offentlig forbruk gir full virkning på samlet etterspørsel og sysselsetting.
Presset i norsk økonomi vil ikke vare evig, gitt at den makroøkonomiske politikken tilpasses. Hyppige skatteendringer gir økt usikkerhet for dem som fatter spare- og investeringsbeslutninger. Dette ville altså innebære en type usikkerhet som man også opplever ved høy og variabel inflasjon – og som tilstramningene derfor er ment å motvirke.
Skal skatteøkninger virke effektivt på samlet etterspørsel, og dermed bremse inflasjonen, må disse være permanente. Dersom husholdningene glatter ut konsumet over tid, vil midlertidige skatteøkninger i stor grad tære på sparingen – fremfor å gi lavere privat forbruk i dag. Dette er spesielt relevant dersom skattene legges på høyinntektsgrupper. Husholdninger med lavere inntekter vil oftere stå ovenfor likviditetskranker som gjør at de må kutte forbruket umiddelbart. Høyinntektsgrupper har generelt lav marginal konsumtilbøyelighet, dvs. at en krone i ekstra inntekt i større grad går til sparing.
Skatter har tilbudssideeffekter
Varige skatteøkninger kan påføre økonomien et effektivitetstap – fordi disse endrer de relative prisene aktørene blir stilt ovenfor. Også her speiles kostnadene ved inflasjon. Høy og variabel inflasjon gjør det vanskelig å skille endringer i relative priser fra endringer i det generelle prisnivået, hvilket fører til mer feilallokering av ressurser.
I artikkelen foreslår Halvorsen økte skatter på formue, eiendom og grunnrente. De to sistnevnte oppfattes som effektive skatteobjekter – fordi det er vanskelig å endre tilpasning. Et alternativ kunne være at økt skattlegging av bolig og grunnrente kombineres med lavere skatter på arbeidsinntekt og sparing, for å redusere det totale velferdstapet knyttet til finansiering av offentlig sektor. En skattereform bør imidlertid ha et langsiktig perspektiv – altså ligge fast over konjunktursyklusene.
I utformingen av skattepolitikken må myndighetene avveie effektivitet mot andre hensyn, som jevn fordeling. Norge har i utgangspunktet ganske små forskjeller, samtidig som vekstevnen i økonomien har falt i årene etter finanskrisen (sistnevnte er et internasjonalt fenomen). I praksis har det vist seg politisk «umulig» å få til særlige økninger i skattene på grunnrente og bolig. En anbefaling om skatteøkning kan derfor føre til at politikerne isteden øker progressiviteten i inntektsskatten og formuesskatten. Dette kan ha negative effekter på tilbudet av arbeidskraft og sparing.
Oppsummering og konklusjon
Stagflasjon, det vil si svak vekst kombinert med høy inflasjon, har sitt opphav på tilbuds- og produksjonssiden i økonomien. Da bør den økonomiske politikken dempe samlet etterspørsel og/eller stimulere samlet tilbud. For tiden ser man forstyrrelser på tilbudssiden drevet av bl.a. krig og flaskehalser i kjølvannet av pandemien. Samtidig er arbeidsmarkedet stramt. En skatteøkning kan dempe samlet etterspørsel, men også ha negative vridningseffekter på tilbudssiden.
Økte renter er et effektivt tiltak for å stabilisere samlet etterspørsel og dempe inflasjonen – spesielt i Norge, der kronekursen er fleksibel og de fleste har flytende boliglånsrente. Skal man stramme inn finanspolitikken er kutt i offentlige utgifter det mest effektive. Varige skatteøkninger, eller hyppige justeringer av skatteratene, kan dessuten gi samfunnsøkonomiske kostnader som minner om de som oppstår ved inflasjon.