Hvordan bør man forholde seg til økonomiske prognoser og hva kjennetegner en god analyse av fremtiden?
Alle vet at økonomiske prognoser er preget av betydelig usikkerhet. Likevel vil man alltid ønske å skue inn i fremtiden. Fordi alle beslutninger i næringsliv, politikk og folks hverdag er basert på en oppfatning av hva fremtiden vil bringe, er etterspørselen etter prognoser umettelig. Folk trenger beslutningsgrunnlag, men også å rettferdiggjøre valg de uansett ville tatt av andre årsaker. I Antikkens Hellas søkte konger og generaler råd fra Oraklet i Delfi, mens man i dagens samfunn kan lese spådommer i avisene om alt fra aksjemarkedet til fremtidsbetydningen av kunstig intelligens.
Kilde: Unsplash (G. Crescoli)
Markedspriser og prognoser
Når det kommer til å spå den fremtidige økonomiske utviklingen, kan det som en første tilnærming være naturlig å snu seg mot finansmarkedene. Disse skiller seg fra andre markeder, ved at prisene er prognoser. Aksjekursene skal gjenspeile nåverdien av fremtidig utbyttestrømmer fra selskapene, lange renter reflekterer forventninger til fremtidige korte renter, mens det finnes markedspriser for fremtidig leveranse av råolje, gull og fisk – for å nevne noe. Ifølge teorien om effisiente markeder vil all offentlig informasjon være innarbeidet i prisene, slik at det er umulig å slå markedet over tid. I realiteten er ikke dette nødvendigvis tilfelle. Det kan oppstå bobler. Psykologi i samspill med flokkatferd kan få markedsprisene til å avvike fra fundamentale forhold.
De som utarbeider økonomiske prognoser i privat og offentlig sektor følger ikke samme spilleregler som investorer og aktører i finansmarkedene. Investorer blir vurdert ut fra deres evne til å sikre positiv meravkastning, uten at bakgrunnen for de valgene som tas har noen større betydning. Selv om prognosemakere sjelden treffer innertier, tilbyr disse et rammeverk for å forstå dagens forhold og fremtidige hendelser. Gode prognoser bygger på tilgjengelige data, eksplisitte forutsetninger og en klargjøring av usikkerheten.
Virkeligheten er komplisert og en prognose er i realiteten en vektet sum av en serie mulige utfall med forskjellige sannsynligheter. Følger man mediebildet ser man imidlertid at det er de mest selvsikre og kontroversielle spådommene som får mest oppmerksomhet, selv om disse vanligvis bommer mest. Keynes skal en gang ha uttalt at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil.
Makroøkonomiske modeller
John Maynard Keynes bidro selv til å bygge noe av grunnmuren for moderne makroøkonomisk modellering gjennom sitt hovedverk Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger. De såkalte ny-keynesianske modellene dominerer i dag det rammeverket myndighetene bruker for å utforme penge- og finanspolitikk og som prognosemiljøer i offentlig og privat sektor anvender for å framskrive størrelser som bruttonasjonalproduktet (BNP), arbeidsledighet og inflasjon.
En modell er naturlignok en betydelig forenklet fremstilling av virkeligheten. Det er bokstavelig talt millioner av variable som samhandler for å frembringe et lands BNP og sammenhengene endrer seg dessuten over tid. Så hvorfor bruker man modeller? Den viktigste årsaken er at en modell sikrer at analysen er innbyrdes konsistent og tar hensyn til nasjonalregnskapssammenhenger. Den største feilen mange gjør når de resonerer rundt makroøkonomien er å legge til grunn at de sammenhengene som gjelder for en bedrift eller husholdning nødvendigvis gjelder for økonomien som helhet.
Betydningen av sjokk
Enkle økonomiske modeller, av den typen man møter i lærebøkene, er særlig konstruert for å analysere effektene av ulike sjokk. Problemet i virkeligheten er at økonomien løpende utsettes for en serie forstyrrelser, noe som gjør det vanskelig å måle de isolerte virkningene. Noen ganger inntreffer likevel store sjokk som dominerer over alt annet og som kan betraktes som en type «naturlige» eksperimenter.
Ta for eksempel sentralbankenes kvantitative lettelser i pengepolitikken etter finanskrisen. Når denne politikken ble introdusert hevdet noen at man sto på randen av hyperinflasjon. Begrunnelsen var at store økninger i pengemengden historisk hadde sammenfalt med en eksplosjon i det generelle prisnivået. Korrelasjon mellom to variabler er imidlertid ikke bevis på årsakssammenheng. Ved å benytte modeller fra innføringskurset i makroøkonomi, var det åpenbart at situasjonen minnet om en klassisk likviditetsfelle. Når den korte nominelle renten er null blir kontanter og korte rentepapirer nær perfekte substitutter. Å bytte det ene mot det andre vil derfor være tilnærmet virkningsløst. Å bytte korte mot lange obligasjoner vil heller ikke ha stor effekt når rentenivået i utgangspunktet er lavt. Ser man på resultatet ga modellene en korrekt konklusjon. Selv om sentralbankenes balanser har økt voldsomt, har det generelle prisnivået steget under 2 prosent per år i de landene som gjennomførte en slik politikk.
Prognosering er tåkevandring
Makroøkonomiske prognoser bygger gjerne på en beskrivelse av dagens situasjon og en forutsetning om at økonomien gradvis returnerer til en langsiktig antatt likevekt ved fravær av nye sjokk. Selv om slike modeller kan være godt egnet til å analysere effektene av ulike observerbare hendelser, som en omlegging av den økonomiske politikken, finnes det ingen robuste statistiske metoder for å forutse fremtidige sjokk og strukturelle endringer i tidsseriedata.
Og som om det ikke var nok: Mens meteorologene kan se ut av vinduet for å betrakte dagens værforhold, må økonomer smøre seg med tålmodighet. Økonomisk statistikk publiseres med et tidsetterslep og nasjonalregnskapsdata som kvartalsbaserte BNP-tall er ofte gjenstand for store historiske revisjoner.
Ofte brukes begrepet «nowcasting» om estimering av økonomiske størrelser i realtid. Heller ikke slike er rett frem å produsere, når mange bedrifter ikke selv vet hvordan salgsinntekter og kostnader utviklet seg i måneden som gikk før regnskapet er ferdigstilt. Det finnes likevel håp: Forskere ved Google, med sjefsøkonom Hal Varian i spissen, har publisert «nowcast» basert på Google Trends knyttet til spredning av influensa, turisme i Hong Kong og salgsdata for biler og hus i USA.
Oppsummering
Å se inn i fremtiden er notorisk vanskelig. Til tross for dette er etterspørselen etter prognoser umettelig. Gode prognoser bygger på tilgjengelige data, eksplisitte forutsetninger og en klargjøring av usikkerheten. De er først og fremst virkemidler for å analysere fremtiden på en systematisk måte gitt den informasjonen man har tilgjengelig i dag. Jo mer selvsikker og ekstrem en spådom fremstår, jo mindre grunn er det til å vie den oppmerksomhet.
Relaterte innlegg: