Lavere priser på olje har normalt en positiv effekt på verdensøkonomien ved å tilføre husholdningene kjøpekraft og senke bedriftenes kostnader. Oljeprisfallet er likevel så bratt at det kan oppstå negative ringvirkninger via finansmarkedene. I tillegg vil inflasjonen falle, noe som kan gjøre mer skade enn gavn når rentene er nær null.
Tradisjonelt har man betraktet et fall i oljeprisene som noe positivt for verdensøkonomien. Etterspørselen etter bensin og andre petroleumsprodukter er svært prisuelastisk på kort sikt, dvs. at det skal store prisbevegelser til for å oppnå en liten endring i forbruket. Bensinprisen må bli svært høy før folk parkerer bilen og kjører kollektivt. Dette betyr at store oljeprisfall gir en positiv inntektseffekt for husholdningene – folk har nå mer penger å bruke på andre varer og tjenester. Altså kan man betrakte oljeprisfallet som et «skattekutt» som stimulerer privat forbruk. Samtidig innebærer lavere transport- og energikostnader at mange bedrifter vil finne det lønnsomt å øke sin produksjon.
Når det likevel er begrenset grunn til optimisme, skyldes dette to litt uvanlige forhold som kan fungere som en motvekt mot de tradisjonelle ekspansive virkningene:
For det første har oljeprisen blitt redusert så mye (over 70 prosent siden toppen) at mange aktører i oljeindustrien, spesielt i USA, risikerer konkurs og mislighold av gjeld. Ifølge en nylig artikkel i The Wall Street Journal kan så mye som 1/3 av amerikanske olje- og gassprodusenter gå over ende hvis dagens oljeprisnivå vedvarer. Dette kan ha negative smitteeffekter over på kredittmarkedene. Samtidig tvinges de fleste oljeeksporterende land til dramatiske innstramminger på statsbudsjettet – i form av skatteøkninger og/eller kutt i offentlig forbruk (få har samme buffermekanismer som Norge). Siden mange av disse landene er i regioner med allerede høy geopolitisk spenning, kan denne tilta ytterligere. Kombinert med frykt for at prisene faller som følge av svakere global vekst (årsakene til oljeprisfallet er diskutert her), kan overnevnte være med på å forklare hvorfor verdens aksjemarkeder har latt seg tynge av oljeprisene. Og lavere aksjekurser kan i seg selv ha negative virkninger på økonomien.
For det andre vil oljeprisfallet ha en reduserende effekt på inflasjonen. Man skulle kanskje tro at dette var positivt, men ikke i en situasjon der inflasjonen i mange land allerede underskyter sentralbankens inflasjonsmål og styringsrentene er nær null. Da er det lite rom for å motvirke en generell fallende prisvekst ved å sette rentene ytterligere ned. Når den nominelle renten er null vil lavere inflasjon isteden kunne gi en økning i realrenten, hvilket vil gjøre det mer attraktivt å utsette konsum og investeringer. Det avgjørende vil være om det er tillit til pengepolitikken, slik at inflasjonsforventningene forblir nær inflasjonsmålet. Ifølge denne artikkelen (fra bruegel.org) av økonomene Darvas og Hüttl (2016) er det tegn på at inflasjonsforventningene har blitt mer følsomme for oljeprissjokk i etterkant av finanskrisen, selv om resultatet er usikkert. Dette, i kombinasjon med den nominelle nullrentebegrensningen, kan i så fall utgjøre en nedsiderisiko for verdensøkonomien.
Oljeprisfallet har altså både positive og negative virkninger på den globale økonomien. Nettoeffekten er selvfølgelig forbundet med usikkerhet. Det er likevel bare å konstatere at det er flere kjepper i hjulene til den oljesmurte verdensøkonomien enn vanlig.