Tidligere denne måneden besluttet regjeringen at Oljefondet skal kvitte seg med aksjer i oljeselskaper som kun driver med leting og produksjon. Dette er logisk, men har liten praktisk betydning.

Olje og naturgass er ikke-fornybare naturressurser og en del av Norges nasjonalformue. Petroleumsformuen kan defineres som summen av oljefondet og nåverdien av alle fremtidige nettokontantstrømmer fra petroleumssektoren. Det er realavkastningen på oljeformuen som representerer oljeinntekter i begrepets korrekte forstand.

Etter hvert som olje og gass utvinnes på norsk sokkel, omplasseres petroleumsformuen til finanskapital i Statens Pensjonsfond Utlandet (SPU) -eller oljefondet på godt norsk. Dette skjer primært gjennom skattlegging av oljeselskapenes overskudd, kontantstrømmer fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og utbytte fra Equinor.

Hvordan redusere oljerisikoen?

Det var i 2017 at Norges Bank ga råd om at olje- og gassaksjer tas ut av referanseindeksen for oljefondet. Anbefalingen var basert på hensynet til å redusere oljerisikoen for norsk økonomi. Ifølge sentralbankens analyse gir investeringene i fondet og eierskapet i Equinor staten om lag dobbelt så stor eksponering mot olje- og gassaksjer enn hva som følger av en bred global aksjeindeks. Denne eksponeringen mangedobles ved å ta hensyn til fremtidige olje- og gassinntekter.

I 2018 anbefalte det regjeringsoppnevnte Thøgersen-utvalget at oljefondet bør beholde sine investeringer i energiaksjer. Utvalget påpekte at behovet for å forsikre nasjonalformuen mot et varig fall i olje- og gassprisene synker over tid. En betydelig andel av petroleumsformuen er de siste tiårene omgjort til finansformue gjennom oljefondet. I tillegg innebærer handlingsregelen at Norge kun bruker forventet realavkastning fra fondet (estimert til 3 prosent) over statsbudsjettet, slik at den løpende oljepengebruken i liten grad påvirkes av oljeprissvingninger. Thøgersen- utvalget var bekymret for at SPU skal bli dårligere diversifisert dersom energiaksjene tas ut, og anbefalte heller at en evt. ytterligere reduksjon i oljeprisrisikoen oppnås gjennom statelig nedsalg i Equinor eller SDØE.

Tidligere denne måneden havnet regjeringen på et kompromiss. Norges Bank skal selge aksjer i såkalte oppstrømsselskaper, dvs. selskaper som kun driver med leting og produksjon. Oljefondet skal fortsatt investere i store oljeselskaper som Exxon, BP og Shell, siden disse også driver med noe fornybar energi. I praksis vil dette redusere oljeinvesteringene i fondet med rundt 28 prosent.

Internasjonal oppmerksomhet

Når nyheten først ble kjent, ble det ikke umiddelbart klargjort hvilke selskaper som ville bli berørt, noe som førte til aksjefall i flere oljeselskaper og store oppslag i den internasjonale finanspressen. Som verdens største «Sovereign Wealth Fund» blir oljefondet lagt merke til. Figur 1 er hentet fra The Economist og viser utviklingen i SPU (for tiden 8.843 milliarder NOK) i forhold til andre store statseide fond.

Signaleffekter og praktisk betydning

Noen mener det er ironisk at Norge skal selge seg ned i den næringen som har bidratt til vårt høye inntekts- og velstandsnivå. Dette handler imidlertid om risikospredning. I motsetning til mange andre land med store ikke-fornybare naturressurser, har handlingsregelen og oljefondet bidratt til at Norge har unngått Hollandsk syke, dvs. overdreven avindustrialisering og lav økonomisk vekst. Land som baserer seg på løpende bruk av store, men midlertidige valutainntekter, som Saudi- Arabia, Russland og Venezuela, fikk alle store problemer når råoljeprisen kollapsen i 2014. Å ekskludere enkelte oljeaksjer gjør oljefondet og dermed oljepengebruken over statsbudsjettet enda noe mindre utsatt for oljeprissjokk. Ved å beholde mange oljeselskaper, er effektene likevel begrenset.

E24 mente på lederplass at uklar kommunikasjon rundt beslutningen har kostet Norge dyrt, fordi aksjepostene i flere av fondets selskaper falt. Samtidig ville et nedsalg i Equinor fått samme effekt. Investorene kunne spekulert i at staten, etter først å ha fått betalt for eiendelene, i neste omgang ville heve skattene eller endret andre reguleringer for å trekke inn mer av oljerenten.

Fra miljøbevegelsen ble beslutningen feiret og pressen fokuserte på at meldingen kom samme dag som Venstres landsmøte. Nedsalget i oljeselskaper ble tolket som et signal om at miljøhensyn skal tillegges større vekt i statens formuesforvaltning. Som drøftet i et tidligere innlegg er bruk av miljøavgifter og omsettbare utslippskvoter mer styrings- og kostnadseffektive virkemidler i miljøpolitikken. Selv om «signaleffekter» fra eierne kan påvirke selskapers aksjekurser på kort sikt, vil disse i et velfungerende marked over tid være bestemt av de økonomiske resultatene – ikke hvem som eier aksjepostene. Nedsalget gjør Norge en smule mindre oljeavhengig. Noen miljøeffekt har det neppe.