Norsk økonomi viser tegn til stabilisering. Regjeringen står ovenfor en vanskelig balansegang i budsjettpolitikken. Strammer man inn oljepengebruken over statsbudsjettet for raskt, kan arbeidsledigheten øke videre og norsk økonomi havne i en likviditetsfelle. Strammer man derimot inn for sakte kan kronen styrke seg og omstillingen i norsk økonomi gå i stå.
[OPPDATERT 6/10]
Torsdag la regjeringen frem forslaget til statsbudsjettet for 2017. Regjeringen demper etterspørselsstimulansen fra oljepengebruken i norsk økonomi neste år. Den såkalte budsjettimpulsen, det «strukturelle, oljekorrigerte underskuddet» som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge, blir på 0,4 prosent. Dette er på linje med gjennomsnittet fra de siste 15 årene, men betydelig ned fra en budsjettimpuls på hele 1,1 prosent for inneværende år.
Norsk økonomi tilpasser seg fortsatt det kraftige fallet i oljeprisen fra et par år tilbake. Veksten er nå på vei opp igjen og arbeidsledigheten har ikke steget så mye som fryktet. Den mye omtalte omstillingen går sin gang. Her har særlig fallet i kronekursen gitt et viktig bidrag.
Den svake kronen bidrar til økt tradisjonell nettoeksport ved å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen ovenfor utlandet. Dermed får Norge både økt aktivitet og omstilling. Uten fallet i kronen måtte omstillingen fra oljenæringen til tradisjonell konkurranseutsatt sektor ha funnet sted via en høy arbeidsledighet, som igjen hadde presset ned det relative lønnsnivået i forhold til utlandet – hvilket på sikt kunne gitt en økning i sysselsettingen. Fallet i kronekursen kan trolig tilskrives en kombinasjon av nedgangen i oljeeksporten og en mer ekspansiv pengepolitikk fra Norges Bank. De lave realrentene stimulerer også privat konsum og bruttorealinvesteringer- særlig boliginvesteringene øker betydelig.
I en situasjon der pengepolitikkens mulighet til å gi ytterligere etterspørselsstimulans er nær uttømt, med en styringsrente på 0,5 prosent og bekymringer for den finansiell stabiliteten, har det vært helt nødvendig å stimulere innenlandsk etterspørsel i form av økt oljepengebruk over statsbudsjettet. Uten en tilstrekkelig ekspansiv finanspolitikk kunne Norge havnet i en likviditetsfelle, der arbeidsledigheten hadde steget klart uten at Norges Bank kunne reagert med nye rentekutt. Kombinasjonen av slakk i økonomien og en pengepolitikk bundet av en nedre grense for styringsrenten har potensiale til å utløse fallende inflasjonsforventninger. Dette kunne drevet opp realrenten og forsterket nedgangstidene. Selv med lave renter og dagens oljepengebruk viser Norges Bank sine prognoser at produksjonsgapet forventes å være negativt og inflasjonen lavere enn inflasjonsmålet i årene fremover.
Det er alltid stor usikkerhet knyttet til makroøkonomiske prognoser. Dette er spesielt tilfelle ved konjunkturomslag. Samtidig virker finanspolitikken på økonomien med et langt og variabelt tidsetterslep. Dette taler i favør av at regjeringen demper veksten i oljepengebruken neste år. Hvis budsjettpolitikken bidrar til forventninger om at Norges Bank vil sette opp renten raskere enn de ellers ville gjort, kan dette styrke kronekursen allerede nå. Dette kan ha negative effekter på den pågående omstillingen i norsk økonomi. Hvis finanspolitikken derimot ikke gir tilstrekkelig etterspørselsstimulans, risikerer man at styringsrenten må settes ned til null og/eller at arbeidsledigheten biter seg fast. Regjeringen må altså være forberedt på å komme tilbake med mer stimulans i revidert budsjett hvis økonomien skulle overraske på nedsiden.