Om den norske lønnsveksten

Lønnsveksten i Norge er på vei opp som følge av en bedring i konjunktursituasjonen med lavere arbeidsledighet. Kombinasjonen av svak produktivitetsvekst og et lavere inflasjonsmål tilsier likevel at den normale lønnsveksten er lavere enn tidligere.

Nylig publiserte Statistisk Sentralbyrå (SSB) tall som viste at månedslønningene økte med 2,9 prosent fra september 2017 til september 2018.

Årets tarifforhandlinger er et mellomoppgjør, hvilket betyr at partene i arbeidslivet bare skal forhandle om lønn. Partene har allerede begynt å posisjonere seg i pressen. På den ene siden har man Stein Lier-Hansen, adm. direktør i bransjeorganisasjonen Norsk Industri, som nylig uttalte at man ikke bør se 3-tallet i årets lønnsoppgjør, for å knipe «noen tideler i konkurransekraft mot viktige handelspartnere». På den andre siden har man LO, der forbundsleder i Fellesforbundet Jørn Eggum snakker om en lønnsvekst opp mot 4 prosent.

I 2018 bidro stigende energipriser til at reallønningene, målt ved årslønnsveksten korrigert for endringer i konsumprisindeksen (KPI), kun økte med beskjedene 0,1 prosent.  Selv om KPI-veksten ventes å avta i år, innebærer økt knapphet på arbeidskraft at arbeidstakersiden har styrket sin forhandlingsposisjon. Dermed vil de i større grad kunne kreve at stigende lønnsomhet i bedriftene også kommer lønnstakerne til gode i form av høyere reallønnsvekst. Denne effekten kan bli enda større ved hovedoppgjøret neste år.

Langsiktige sammenhenger

I de norske lønnsoppgjørene er det alltid stort fokus på utviklingen relativt til våre handelspartnere. Dette henger sammen med den såkalte «frontfagmodellen», der konkurranseutsatt industri forhandler først og legger rammene for resten av norsk økonomi. Stabil nominell kronekurs og kostnadsveksten hos våre handelspartnere var lenge ankerfestet for lønnsdannelsen. Etter at kronekursen begynte å flyte fritt på valutamarkedet for over 20 år siden, er imidlertid sammenhengen mellom lønnsveksten og den kostnadsmessige konkurranseevnen ovenfor utlandet ikke entydig.

I det lange løp må lønningene stå i forhold til de verdiene som skapes av de sysselsatte. Veksten i reallønningene bestemmes av arbeidskraftens produktivitet. Øker de nominelle lønningene raskere enn produktiviteten, vil bedriftenes marginer komme under press, noe som typisk veltes over på prisene. Med flytende kronekurs og inflasjonsmål for pengepolitikken er det summen av inflasjonsmålet og innenlandsk produktivitetsvekst som bestemmer den nominelle lønnsveksten over tid. Kronekursen vil tilpasse seg for å sikre langsiktig balanse i utenriksøkonomien.

Utviklingen i lønnsgapet

Figur 1 viser årlig reallønnsvekst, målt ved nominell lønnsvekst korrigert for KPI-vekst, og vekst i arbeidskraftens produktivitet, målt ved reell produksjonsvekst per utførte timeverk for Fastlands- Norge for årene 1990-2018. Som det fremkommer har reallønnsveksten i Norge vært svak siden oljenedturen i 2014. Økt arbeidsledighet ga slakk i arbeidsmarkedet, som har dempet lønnsutviklingen. I tillegg til dette konjunkturelementet, illustrerer figuren hvordan produktivitetsveksten har avtatt i årene etter finanskrisen. I Norges Banks seneste Pengepolitiske Rapport er det anslått en vekst i trendproduktiviteten på 1 prosent i snitt for årene 2019–2021. Med et nytt inflasjonsmål på 2 prosent (ned fra 2,5 prosent), tilsvarer dette et likevektsnivå for lønnsveksten på 3 prosent.

Forskjellen mellom den aktuelle lønnsveksten og det langsiktige likevektsnivået på 3 prosent kalles gjerne lønnsgapet for norsk økonomi. Dette kan tolkes som et uttrykk for presset i arbeidsmarkedet. Hvis lønnsgapet er positivt, vil dette (isolert sett) trekke i retning av en strammere pengepolitikk med renteoppgang fra Norges Bank, for å motvirke at inflasjonen overskyter målet på 2 prosent. Nå er det betydelig usikkerhet rundt produktivitetsveksten, som måles ved nasjonalregnskapsdata som publiseres med et tidsetterslep og er gjenstand for historiske revisjoner. Hovedbildet er likevel at lønnsveksten, som nå stiger mot 3 prosent, forteller om en utvikling der økonomien er tilbake til normal kapasitetsutnyttelse.

Konkurranseevne og produktivitet

I den offentlige debatten er det ofte fokus på at lønnsveksten bør begrenses for å unngå en svekkelse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne. I en situasjon med lave renter og svak kronekurs er det likevel begrenset mulighet for å øke sysselsettingen gjennom et «negativt lønnsgap». Lønnsveksten påvirker også husholdningenes kjøpekraft og dermed utviklingen i privat forbruk.

Myndighetene og partene i arbeidslivet bør fokusere på hvordan man kan heve vekstpotensialet i økonomien og reallønnsveksten gjennom å reversere tendensen til lavere produktivitetsvekst. Nå er det ingen enkle svar på hvordan man løfter trendveksten i arbeidsproduktiviteten. Dette handler om kompetanse, teknologi og konkurranse. Sterkere priskonkurranse i produktmarkedene, som kan påvirkes av myndighetenes konkurransepolitikk, vil for eksempel være en klar fordel for lønnstakerne og bidra til økt sysselsetting.

Produktivitetsvekst er den dominerende kilden til veksten i et lands forbruksmuligheter og velferd på lang sikt. Hvis reallønningene stiger lite over konjunktursyklusen som følge av svak produktivitetsvekst, er det en mager trøst at vi viser moderasjon i forhold til landene rundt oss.