Den norske kronen har svekket seg kraftig de siste årene. Hva ligger bak dette, kommer kronen til å styrke seg og hvorfor er det viktig for Norge å ha egen valuta?
Den norske kronen har svekket seg mye de siste årene. Ifølge statistikk fra Norges Bank var den gjennomsnittlige effektive kronekursen i 2023, målt ved den importveide kursindeksen (I-44), 21,5 prosent svakere enn gjennomsnittet i perioden 1995-2022. Sammenligner man med det sterkeste årsgjennomsnittet i perioden (som var i 2012), hadde kronen svekket seg med hele 37,1 prosent.
Hva bestemmer kronekursen?
I den økonomiske debatten er det mange forklaringer på hvorfor kronekursen er svak. Et element som får lite oppmerksomhet er skille mellom nominell og reell valutakurs. Dette er viktig fordi den reelle kronekursen, altså det relative prisnivået ovenfor utlandet (målt i felles valuta), over tid ikke er bestemt av nominelle renter, inflasjon eller det pengepolitiske regimet.
Den såkalte likevektsrealvalutakursen er det nivået som er konsistent med langsiktig balanse i utenriksøkonomien og full sysselsetting. Denne vil være bestemt av realøkonomiske forhold, som produktivitet, demografi, husholdningenes tidspreferanser og nasjonalformuen.
På kort sikt er prisnivået i økonomien stivt, fordi det er kostnader knyttet til å justere dette. Dermed vil svingninger i den nominelle kronekursen slå gjennom på realvalutakursen, som igjen har betydning for husholdningenes kjøpekraft og næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne ovenfor utlandet.
Forskning viser at når det oppstår avvik fra realvalutakursens langsiktige likevekt, vil tilbakevendingen avhenge av det pengepolitiske regimet. Ved et inflasjonsmål og fleksibel kronekurs, vil den nominelle valutakursen tilpasse seg. Motsatt vil det ved fast valutakurs (eller felles valuta), være prisnivået hjemme som må tilpasse seg til prisnivået ute.
Så hvorfor har kronen svekket seg?
Kronen svekket seg klart etter oljepriskollapsen i 2014 og har deretter variert rundt et svakere nivå. Det er grunn til å tro at dette har sammenheng med at oljeinntektene som andel av Fastlands-BNP er forventet å flate ut. Dermed trenger man ikke en sterk krone for å frigjøre arbeidskraft og realkapital fra konkurranseutsatt sektor. Denne vridningen av næringsstrukturen gjør det mulig å øke produksjonen i skjermet sektor, mens mer av importen finansieres av oljeinntektene.
Samtidig har Norge reallokert ikke-fornybare naturressurser fra norsk sokkel til fordringer på utlandet (i oljefondet). Gjennom handlingsregelen faser vi kun inn den forventede realavkastningen fra fondet. Dermed er det samfunnsøkonomisk optimalt å ha et varig importoverskudd, finansiert av valutainntektene fra fondet1. Dette tilsier at vi ikke trenger en alt for sterk svekkelse av kronen, for å gjenopprette konkurranseevnen.
Fordi valutaer kan variere mye på kort sikt, og dermed avvike fra fundamentale forhold, er det ikke urimelig å anta at kronen er undervurdert, dvs. at den vil styrke seg noe på lang sikt.
På kortere sikt vil rentedifferansen ovenfor utlandet ha en betydning for kronekursen, men også variasjoner i risikopremien ved å sitte på kroner.
De siste årene har de pengepolitiske rentene i flere valutaområder steget mer enn i Norge. Ifølge teorien om udekket renteparitet, vil en negativ rentedifferanse gjøre det lønnsomt å låne i kroner og plassere ute, noe som får kapital til å strømme ut av landet. Dette fortsetter frem til kronen har svekket seg akkurat så mye, at den forventede styrkingen tilbake til likevekt tilsvarer den negative rentedifferansen.
Samtidig har pandemi, krig og høy inflasjon ført til økt politisk og økonomisk usikkerhet internasjonalt, og svingningene i markedene har økt. Når investorene ikke har fått ekstra betalt for denne økte risikopremien, kan det ha bidratt til kronesvekkelsen.
Etter at Norges Bank overrasket markedet ved å sette opp styringsrenten til 4,5 prosent i desember, og varslet at styringsrenten må holdes oppe en stund fremover, har dette trolig bidratt til en styrkelse av kronekursen – selv om kursen varierer fra dag til dag. Dette har også sammenheng med at renteforventningene ute har falt, slik at markedet forventer en positiv rentedifferanse i favør norske kroner.
Må kronen flyte fritt?
I den økonomiske debatten er det noen som har luftet tanken om at Norge bør revurdere sitt pengepolitiske regime, enten i form av innføring av euro eller knytte kronen til euroen.
Innføring av euro krever EU-medlemskap og at Norge for alltid gir avkall på egen penge- og valutapolitikk. Et fastkursregime betyr at Norges Bank må tilpasse rentenivået (og bruke valutaintervensjoner) for å stabilisere kronekursen, uavhengig av innenlandske konjunkturforhold.
Det er flere årsaker til at økonomer er skeptiske til fastkurspolitikk og euroen.
Ser man på svekkelsen av realkronekursen de siste årene, måtte denne i en verden med euro eller fastkurspolitikk ha funnet sted gjennom en svakere pris- og lønnsvekst enn i landene rundt oss. Fordi det er vanskelig å få til kutt i nominelle lønninger, kunne en slik «intern devaluering» tatt lang tid, og krevd en periode med høy arbeidsledighet. I tillegg kunne deflasjon ha økt realverdien av husholdningenes gjeld, og ført til et kraftig tilbakeslag i boligmarkedet.
Uten en egen penge- og valutapolitikk kan «asymmetriske sjokk» destabilisere norsk økonomi, fordi rentenivået ikke er tilpasset innenlandske forhold, slik vi så flere eksempler på før vi gikk over til inflasjonsmål her hjemme.
Endelig er det vært å minne om at land ikke kan misligende sin statsgjeld, så lenge denne er utstedt i egen valuta. Alternativet viste seg tydelig tidlig på 2010-tallet, når mistillit rundt statsgjelden i flere euroland førte til kraftig oppgang i statsrentene, hvilket tvang frem stram finanspolitikk og økonomisk tilbakeslag2. Det er eksempelvis vanskelig å forstå at en generasjon grekere har måttet leve med skyhøy arbeidsledighet, på grunn av en gjeldskrise som ikke ville vært mulig ved egen valuta.
Konklusjon
Mange forhold har bidratt til svekkelsen av kronen, inklusiv en vridning vekk fra oljeøkonomien, negativ rentedifferanse mot utlandet og økt risikopremie ved å sitte på kroner. Svekkelsen av kronen har sine utfordringer, bl.a. ved å gjøre import dyrere.
Det er fordeler og ulemper ved alle valutapolitiske regimer. Likevel har fleksibel kronekurs og egen pengepolitikk spilt en sentral rolle i å sikre høy grad av makroøkonomisk stabilitet i Norge. Vi kan heller ikke endre den langsiktige realvalutakursen gjennom pengepolitikken. Denne bestemmer bare om tilpasningen skjer i valutamarkedet eller gjennom det innenlandske prisnivået.
- Teknisk sett er det optimalt å ha et importoverskudd tilsvarende permanentinntekten, som er realavkastningen fra hele oljeformuen, beregnet som markedsverdien av fondet og nettonåverdien av oljen under bakken. ↩︎
- I etterkant har forskning vist at kollaps i produksjon, sysselsetting og nettoskatter førte til at statsgjelden trolig ville vært lavere dersom man ikke hadde strammet til finanspolitikken så kraftig, hvilket er et klassisk eksempel på «Keynes-spareparadoks.» ↩︎