Stort press i arbeidsmarkedet og høy inflasjon tilsier at Norges Bank fortsetter å øke styringsrenten.
Det er høy aktivitet og lite ledig kapasitet i norsk økonomi. De siste arbeidsmarkedstallene fra NAV viser at arbeidsledigheten, korrigert for sesongvariasjoner, fortsetter å falle og er på det det laveste nivået siden før finanskrisen i 2008. Helt eller delvis ledige, samt arbeidssøkere på tiltak hos NAV, utgjorde 2,6 prosent av arbeidsstyrken i juli. Andre indikatorer tegner et tilsvarende bilde. Antall ledige stillinger er rekordhøyt og sysselsettingsandelen blant befolkningen gjorde et nytt hopp i 2.kvartal, til 70,7 prosent, hvilket var det høyeste nivået på 13 år.
Den lave arbeidsledigheten kan bidra til høyere lønnsvekst, som kan understøtte oppgangen i inflasjonen.
Konsumprisindeksen (KPI) steg 6,8 prosent fra juli 2021 til juli 2022. Inflasjonen vi nå ser er både drevet av økte kostnader, som høyere energipriser, og sterk etterspørsel etter varer og tjenester. De økte strøm- og bensinprisene har isolert sett bidratt til å trekke opp veksten i KPI med 2,1 prosentpoeng det siste året. Man ser likevel en svært bred prisoppgang, der de fleste hovedgruppene av varer og tjenester i KPI har steget betydelig mer enn inflasjonsmålet på 2 prosent.
Figur 1 illustrerer tolvmånedsveksten i de ulike hovedgruppene av varer og tjenester i konsumprisindeksen.
Juli 2021 – Juli 2022. Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Den mest brukte indikatoren på kjerneinflasjonen, som er KPI uten avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE), økte med 4,5 prosent fra juli i fjor. Dette er den klart høyeste veksten som er målt siden man begynte å publisere statistikken i forbindelse med innføringen av inflasjonsmålet for pengepolitikken i 2001.
Norsk økonomi er i ferd med å overopphetes. Når prisene på strøm, matvarer og andre varer og tjenester stiger mye, er det fristende for politikerne å komme på banen med støtteordninger. Å kaste oljepenger etter knappe goder vil imidlertid bare forverre ubalansen mellom tilbud og etterspørsel. En strømstøtte til næringslivet vil f.eks. ikke fjerne knappheten på kraft, men isteden øke risikoen for at det blir nødvendig med dyr og ineffektiv strømrasjonering, samtidig som en mer ekspansiv finanspolitikk kan forsterke inflasjonsoppgangen.
For pengepolitikken blir det avgjørende å forhindre at inflasjonen biter seg fast på et nivå klart over inflasjonsmålet på 2 prosent over tid. I slutten av juni økte Norges Bank styringsrenten med 0,5 prosentpoeng til 1,25 prosent. Da indikerte rentebanen i Pengepolitisk Rapport en ny økning på 0,25 prosentpoeng på rentemøte nå i august – samt en gradvis stigning til rundt 3 prosent neste sommer.
Siden da har flere indikatorer kommet inn på den litt for sterke siden. Arbeidsledigheten er nå svært lav og lavere enn Norges Banks forutsette i juni. Samtidig er veksten i KPI, KPI-JEA og andre mål på kjerneinflasjon høyere enn anslagene i Pengepolitisk Rapport. Dette tilsier en brattere rentebane. Uten en slik tilpasning av pengepolitikken risikerer man at realrenten faller, noe som vil forsterke etterspørselspresset og inflasjonen. Dermed fremstår det fornuftig at Norges Banks setter opp styringsrenten med 0,5 prosentpoeng også denne uken.
Norske og internasjonale erfaringer fra bl.a. 1970- og 80-tallet, viser at det å la inflasjonen virkelig skyte fart, kan ha store samfunnsøkonomiske kostnader. Dersom husholdninger og næringsliv begynner å forvente at prisene vil stige mye, vil dette bakes inn i lønns- og prisdannelsen. Dermed kan inflasjonsforventningene bli selvforsterkende. For å bryte ut av en slik ond spiral, må man gjennom en periode med stram penge- og finanspolitikk, som presser arbeidsledigheten nok opp til at slakket i arbeidsmarkedet gir en nedgang i kostnadsveksten. Å forhindre, eller i det minste begrense, en slik overoppheting av norsk økonomi er derfor en forutsetning for å unngå et større tilbakeslag i produksjon og sysselsetting lenger frem.