Innlegget kommenterer debatten om Norges bruk av oljeinntekter og effektene på den økonomiske veksten.
De fleste prognosemiljøer venter at den økonomiske veksten vil tilta i 2025 og at økt privat konsum vil være en viktig driver. Samtidig bidrar finanspolitikken til å understøtte den økonomiske aktiviteten, men ikke i samme grad som i fjor.
Sistnevnte virker faktisk å være en generell tendens. Betrakter man den såkalte budsjettimpulsen, som måler endringen i bruken av oljepenger over statsbudsjettet fra ett år til det neste, som andel av trend-BNP for fastlandsøkonomien, ser man at skiftene regjeringen har ført en mer ekspansiv finanspolitikk året før stortingsvalg – for deretter å stramme inn i valgåret. I de to første årene av stortingsperioden har finanspolitikken en tendens til å være mer nøytral.
Figur 1 illustrerer budsjettimpulsen gjennom en stortingsperiode, for årene 2002-2025. Tendensen blir særlig tydelig dersom man tar ut koronaåret 2020 og finanskrisen i 2009, der myndighetene åpnet pengesekken for å dempe de negative effektene på norsk økonomi.
Ifølge økonomisk teori kan man få politiske konjunktursykler dersom regjeringer fører ekspansiv finanspolitikk i forkant av valg[1], for å midlertidig redusere arbeidsledigheten og/eller øke bevilgningene til populære formål. Tallene i figuren er ikke helt konsistent med dette, fordi finanspolitikken har blitt strammet inn igjen i valgår.
Samtidig kan samspillet med pengepolitikken spille en rolle. I Norge, der de fleste husholdninger har flytende boliglånsrente, vil en mer ekspansiv budsjettpolitikk, som får Norges Banks til å stramme inn pengepolitikken, kunne bli upopulært. Å legge om finanspolitikken i strammere retning når presset i økonomien øker, kan derfor fremstå «ansvarlig» og motvirke rentepress – selv om tidsetterslepet i finanspolitikken fra tidligere stimulanser fortsatt kan ha en positiv effekt på arbeidsmarkedet i valgår[2].
Beregningen ovenfor gjelder en relativt kort tidsperiode, men dekker årene etter at Stoltenberg-I regjeringen innførte handlingsregelen for bruk av oljeinntekter. Når man faser inn den forventede realavkastningen fra et stadig voksende oljefond, vil naturligvis finanspolitikken bli ekspansiv. I gjennomsnitt har budsjettimpulsen vært 0,4 prosent i perioden.
En ekspansiv finanspolitikk vil over tid fortrenge arbeidskraft og realkapital fra andre sektorer. Valutainntektene fra oljefondet gjør det mulig å finansiere mer av vår import, slik at vi har kunnet overføre realressurser fra konkurranseutsatt til skjermet sektor. Dette er en forutsetning for å hente ut oljerikdommen i økt velferd.
Trolig har oljefondet og handlingsregelen bidratt til å hindre overdreven avindustrialisering («hollandsk syke»), mens det fortsatt en risiko for «rikdommens forbannelse». Dette går ut på at pengerikelighet og tilkarringsvirksomhet påvirker insentivene på en måte som svekker den økonomiske veksten. I den offentlige debatten har dette spørsmålet fått ny aktualitet i kjølvannet av Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt, der det hevdes at Norge bruker oljepengene feil.
Det er ikke helt enkelt å svare på om Norge er rammet av rikdommens forbannelse. Produktivitetsveksten har falt over tid til et lavt nivå, men dette har man også sett i andre land, dog i mindre grad i USA. Det kan også være måleproblemer, spesielt i offentlig sektor.
At veksten faller når mer av realressursene overføres skjermet sektor er kanskje ikke til å unngå, men fagøkonomer har lenge ment at en større andel av oljepengene burde gå til å senke skatter og avgifter som har negative vridningseffekter i arbeids- og kapitalmarkedene. Isteden har politikerne prioritert å økte offentlige utgifter. Dette speiler til en viss grad velgernes preferanser, men interessegrupper spiller også en viktig rolle.
Sistnevnte kan særlig knyttes til at oljerikdommen har gitt oss råd til mer aktiv næringspolitikk, noe som kan gi samfunnsøkonomiske effektivitetstap. Man vet ikke med sikkerhet hva som vil løfte produktivitetsveksten, men økt konkurranse i enkeltmarkedet er nok undervurdert, fordi dette uansett kan gi positive effekter i form av lavere priser og økt sysselsetting.
Mange land har behov for strukturelle reformer for å stimulere vekstevnen i økonomien. Det virker stadig vanskeligere å få til rent politisk, men ikke bare i oljerike Norge. At politikerne i Norge typisk fører mindre ekspansiv finanspolitikk i valgår er likevel et godt tegn, tross alt.
[1] For så å stramme inn igjen etter valget.
[2] Insentivene til å føre ekspansiv finanspolitikk i forkant av valg kan øke dersom sentralbanken tar en «vente og se» tilnærming til lavere arbeidsledighet i påvente av lønns- og prispress.